I april i fjor gikk jeg første del av flyktningeruta fra Skullerud til Enebakk. Så kom det plutselig en ny april og min venninne Mette og jeg syns det var på tide å fullføre den siste delen av Flyktningeruta som går fra Enebakkneset og helt inn til svenskegrensa.
Denne delen av turen starter ved butikken på Linderud (Enebakkneset) på østsiden av Øyeren. Her er det tydelig merket løype med blå trekanter og skilt som det står Flyktningeruta på, eller bare F-ruta.
Utsiktspunktet Minjarudkollen
Jeg har kartet som heter Romerike Øst og der er hele Flyktningeruta merket inn, men vi merker fort at den merkede ruta i terrenget ikke stemmer med den som er merket på kartet. Stien er uansett så godt merket at det ikke gjør noe. I tillegg har jeg GPS på klokka som forteller meg hvor jeg er. Etter ca 5 km kommer vi frem til Minjarudkollen. Dette er den høyeste toppen i det som tidligere var Fet kommune. I 2016 ble det bygget et utsiktstårn på hele 13 meter her og utsikten herfra er uslåelig! Herfra kunne vi se utover Enebakk og Øyeren på den ene siden og den evige skogen vi skulle vandre i, på østsiden.
Vi vandrer litt videre på stien og bare 150 meter etter Minjarudkollen finner vi en kjempestor krakk der vi velger å ta en liten matpause. Stien i dette området er bred og fin, noe som tyder på at Minjarudkollen er en populær utflukt. Noen steder ligger det fortsatt snø og is på bakken, men stort sett er det tørt og fint å gå. Vår andre pause blir ved Motjern og vi finner en digg plass på solsiden av tjernet og hører faktisk et par andre turgåere lengre inn i skogen. Ved Blåtjern ligger fortsatt isen på vannet og vi skriver en liten hilsen i turboka som vi finner i en postkasse.
En kjedelig transportetappe på bilvei (eller en snarvei med taxi…)
Etter ca 11-12 km kommer vi til Ovrum ved riksvei 169. Her skal det være et realt stykke på asfalt og grusvei gjennom et nydelig stykke kulturlandskap. Med tung sekk og fjellstøvler er det både tungt, slitsomt og kjedelig å gå lenge på denne type vei og vi bestemmer oss for å ringe etter en taxi. Den er ikke akkurat rundt neste sving, så vi begynner å gå litt før vi rett og slett setter oss ned for å hvile mens vi venter. Taxien kommer og vi kjører ca 20 minutter til Østreng. Taxisjåføren stopper rett ved stien og vi kan fortsette vandreturen i skogen igjen.
Første camp ved Amundsætra
Vi kikker på kartet og planlegger å slå leir ved Amundtjenna. Det har vært hogst i denne delen av skogen, så i et uoppmerksomt øyeblikk mister vi stien. Vi vandrer i hogstfeltet og skimter Amundsætra i det fjerne. Vi karrer oss rundt i ulendt terreng på leting etter stien. Etterhvert kommer vi på rett kjøl igjen og når frem til Amundtjenna, men vi finner ikke noen egnet plass. Enten er det myr eller bratt fjell ned til vannet. I tillegg blåser det ganske surt fra nord.
Vi bestemmer oss for å gå opp til Amundsætra for å se hvordan det er å slå leir der oppe. Amundsætra liggerpå en liten lysning rett opp i lia ovenfor Amundtjenna. Vi finner et par trær som er perfekte for hengekøyene våre, og vi bestemmer oss for å slå leir her. Etter drøye 23 km til fots er vi klare for å lette sekken og tryller frem en utmerket middag for sultne vandrere.
Fakta første etappe fra Enebakkneset til Amundsætra:
Enebakkneset (Linderud) – Amundsætra. Ca 23 km. Høydemetre opp 715 og høydemetre ned 600. Vi brukte 10 timer inkludert to gode pauser og masse småstopp for å sjekke kartet, samt venting på taxi og taxitur. NB! Om du velger å gå mellom Ovrum og Østreng, må du legge til dette (både tid og km) i beregningen. Tid i bevegelse var i underkant av 5 timer.
Dag 2: fra Amundsætra til Steinby
Jeg våkner grytidlig på morningen av noen lette regndråper som faller i ansiktet. YR sa jo ikke at det skulle komme regn før utpå formiddagen. Derfor har jeg heller ikke spent opp tarpen over hengekøya. Jeg syns det er aller best å våkne opp til fri sikt hvis jeg kan det. Jeg blir derfor bare liggende i køya og håpe på at det lette yret ikke går over til mer regn. Jeg får ikke sove igjen og står opp og koker opp litt vann til en kopp te som jeg tar med tilbake i hengekøya. Det er så deilig å nyte en slik morgen med fuglekvitter og naturens ro. Etterhvert våkner Mette og vi gjør oss klar for frokost og en ny vandredag.
Iløpet av natta har det vært et værskifte. Fra deilig t-skjortevær til goretex og regnbukse. Vi følger stadig vekk den merkede stien som også denne dagen avviker stien en del fra kartet vi følger. Gjennom tett eventyrskog og åpne hogstfelt. Vår første pause blir på en liten kolle der vi kan se langt østover og det er skog så langt vi kan se. Regnet har ennå ikke kommet, så vi passer på å nyte både pause og utsikt. Vi skuer innover i den retningen vi skal gå og det ser uendelig langt ut, men det er utrolig hvordan kilometerne slukes når man vandrer målrettet. Vi passerer noen hus, litt asfalt og videre inn på gruslagte skogsveier.
Vi kommer til Kalven, et lite vann nedenfor det større vannet Hallangen, og bestemmer oss for en lengre lunsjpause helt nede ved strandkanten. Det har begynt å regne lett og vi tenner et lite bål helt nede ved vannet. Det er utrolig hvor mye det lille bålet varmer og sammen med en god matpakke og varm drikke, blir vi fort oppladet og klare for å gå videre. Vi haster ikke, for vi skal ikke rekke noe som helst.
Vi passerer et krigsminnesmerke når vi krysser riksvei 21, ellers er det lite å lese om Flyktningeruta på veien. Vi passerer en nisse og en forlatt bil med nøklene i. Vi lager våre egne historier om hvordan både nissen og bilen strandet der de gjorde og nyter å være på tur over flere dager.
På jakt etter camp i le for vinden
Vi har igjen et ønske om å campe ved et vann og ser på kartet. Vi bestemmer oss for å sjekke ut forholdene ved de små tjernene langs ruta, men når vi omsider kommer dit, er det litt som vi fryktet. Mye myr langs vannkanten. I tillegg blåser det veldig og det merkes ekstra godt nede ved vannet der det er mer åpent. Vi bestemmer oss for å følge stien videre mot Steinby og finne en koselig og lun plass. Skogen er veldig tett og rett og slett uegnet for hengekøyer. Plutselig åpner det seg en liten furuskog og plassen er rett og slett perfekt for hengekøyer.
Vi rigger oss til med tarpene slik at vi kan få litt le. Så blir vi plutselig oppmerksomme på hvor mye de langstrakte furutrærne egentlig vaier i vinden. Med opptil 18 sekundmeter i kastene, får vinden bra tak i furukronene. Vi ser på trærne og vi ser på hverandre. Tør vi dette? Skogen er full av falne trær som har tapt mot vindens krefter. Og det ser ut som de har knekt som tynne fyrstikker. Vi bestemmer oss for å flytte campen og går ned til Steinby. Her er skogen tettere og finner nye trær helt i skogkanten med utsikt ned til Steinby. Dette er en gammel husmannsplass og blir brukt som serveringssted i helgene om vinteren.
Vi rigger oss til med en krakk i et hjørne på huset som ligger i le. Her kan vi sitte uten at vinden forstyrrer oss. Det blir skikkelig pølsegourmet på primus denne kvelden og selvfølgelig litt salt og søtt til dessert. Kroppen trenger bensin!
Fakta andre etappe fra Amundsætra til Steinby:
Amundsætra – Steinby. Ca 24 km. Høydemetre opp 615 og høydemetre ned 630. Vi brukte 9 timer og 45 minutter inkludert 2 gode pauser og masse småstopp for å sjekke kartet. Tid i bevegelse var 5 timer.
Vi ligger i perfekt le og sover godt gjennom hele natten. Jeg våkner av at solen finner en glippe under tarpen og skinner rett inn på meg! For en morgen! Den sure nordavinden er der, så det er bare 2 grader når vi står opp. Men med en dunjakke på og en solvegg i le, så er det ingen sak å nyte frokosten ute. Vi spiser, pakker ned og nyter en lat morgen i solveggen før vi går videre. Den siste etappen har vi måttet korte ned med ca 7 km. 3 av disse går nemlig i de svenske skoger, og med dagens restriksjoner er det ikke greit å gå der. Turen må derfor avsluttes ved svenskegrensa, og det er bare 7 km fra Steinby. Ruta er merket helt inn til Grenselosmuseet, men da må du altså gå 7 km ekstra hvorav 3 av disse gjør en sving innom Sverige.
Det siste stykket går gjennom nydelig eventyrskog og du kan se rester etter gamle husmannsplasser og en skole. Ved Malnes er det en gård som ble brukt til å huse flyktningene før de fikk los videre det siste stykket til grensen. Malnes ligger bare en drøy kilometer fra grensen.
Fakta tredje etappe fra Steinby til svenskegrensa:
Steinby – svenskegrensa. Ca 7 km. Høydemetre opp og ned 210 m. Vi brukte 4 timer inkludert 1 lang pause. Tid i bevegelse var drøye 1,5 time.
Fakta om flyktningeruta
Flyktningeruta er en vandrerute som er basert på rutene som flyktningelosene benyttet da de førte folk til sikkerhet i Sverige under krigen 1940-45. Flyktningeruta ble innviet 9. juni 1995 i forbindelse med 50-årsjubileet for frigjøringen og er i dag en av DNT´s historiske vandreruter. Dette er ruter skal gi kunnskap om historie og kulturminner langs gamle ferdselsveier.
Ruta starter ved Skullerudstua i Oslo og går gjennom Østmarka til Enebakk og Øyeren. Videre østover går den fra Enebakkneset, gjennom Aurskog og fram til Skjølåen i Eidskog, der Norske Grenselosers Museum ligger. En avstikker går også videre inn til Skillingsmark i Sverige, der det var flyktningmottak under krigen.
Flyktningeruta slik den er i dag er en kombinasjon av flere ruter som ble brukt ut fra Oslo. Frem til Øyeren følger den i stor grad “Timianruta”, som først og fremst var en kurérrute der man fraktet post, penger, utstyr og andre viktige ting. Mange folk ble også loset langs ruta, og en regner med at ca 250 personer kom seg i sikkerhet denne veien. Ingen av flyktningene eller losene ble tatt langs Timianruta. Ruta var aktiv fra juni 1943 og til krigens slutt. Øst for Øyeren er Flyktningeruta satt sammen av flere ruter som flyktningene benyttet. Her var det aktivitet under hele krigen. Både private ruter og ruter som var organisert gjennom Hjemmefronten, Milorg og Den Kommunistiske motstandsbevegelsen, Komorg, dannet et nettverk av fluktmuligheter mot friheten i øst. En regner med at ca 10-15.000 flyktninger totalt tok seg ut mot Sverige i søndre del av Hedmark og Akershus. (Kilde: oppslagstavle på Skullerud)
I dag er ruta merket opp som tursti og skiltet hele veien. Totalt er ruta 120 km lang. Underveis er det informasjon om viktige steder og hendelser under krigen. Første del går gjennom Østmarka til Øyeren i Enebakk, ca 33 km lang. Underveis kan du overnatte på sportsstua Vangen eller på DNT-hytta Bøvelstad.
Andre del går fra andre siden av Øyeren. Under krigen ble flyktningene fraktet over Øyeren med båt. I dag må du komme deg rundt på egen hånd. Det er mulig med buss der du må skifte buss i Lillestrøm. Husk å sjekke bussrutene på forhånd! I denne andre delen må du ha med telt, hengekøye eller belage deg på å ligge under åpen himmel.
Nærmeste bussholdeplass ved avsluttet tur (svenskegrensa), er Tangen. Dette er ca 10 km å gå på grusvei og trafikkert asfaltvei. Det enkleste er om du får noen til å hente deg ved svenskegrensa eller bestiller en taxi.
Jeg brukte kartet «Romerike Øst», men den inntegnede ruta stemmer ikke med den merkede i terrenget. Bruk gjerne kartet på ut.no for å få riktig rute (men det hadde et par avvik den også).
Turen ble gjennomført april 2021.
