Så langt nordøst du kommer i Georgia, ved grensen til Tsjetsjenia og Dagestan i Russland, finner du den pittoreske og godt bevarte regionen Tusheti. En reise hit er som en reise tilbake i tiden.
Den eneste veien opp til denne regionen langt oppe i Kaukasusfjellene, går via Tusheti Road. Denne veien går for å være en av verdens farligste veier og er kun åpen i sommerhalvåret. Tusheti Road er nesten 7 mil lang og går over Abano passet på ca 2826 moh. På toppen kan du nyte fantastisk utsikt og ta en beroligende pause før du skal ned passet igjen på den andre siden.
Turen opp tar ca 4 timer da veien er både smal og svingete og i tillegg i veldig dårlig forfatning. Den kan kun kjøres med en Jeep eller annen 4-hjulsdrift og helst av en erfaren sjåfør. Med andre ord er ikke dette veien du legger ut på på egenhånd. Flere steder er veien under stadig forbedring da kraftige regnskyll ofte tar med seg veien. Turen opp er derfor både lang og nervepirrende, men det er verdt turen når du ser hvor vakkert og uberørt det er i Tusheti.
Omalo – selve hjerte i Tusheti
Omalo er den største landsbyen i Tusheti, og det er mange som bruker denne landsbyen som base og går dagsturer herfra, mens andre starter og avslutter sin vandreferie her. Selv om Omalo og Tusheti-regionen ikke nedrennes av turister, har det blitt bygget en del nye og større gjestehus. Gjestehuset vi bor på ble åpnet i 2021, men vi er allikevel bare den tredje gruppen med gjester som bor her. Omalo er delt inn i den øvre og nedre delen og det finnes også rester av en gammel borg. Bortsett fra gjestehus med tilhørende café, er det ikke så mye annet enn boligbebyggelse her.
På vandring fra landsby til landsby
Etter en deilig middag laget av husets vertinne og hennes mor, etterfulgt av en god natt søvn, er vi klare for å starte vandringen til vår neste landsby, Diklo, ca 15 km unna. På veien går vi forbi nok en liten landsby. Her tar vi en titt i den lille kirken før vi snubler over den koseligste caféen du kan tenke deg. Vi bestiller lokal urtete og slår av en prat med eieren via vår lokale guide, for engelsk er det svært få som kan. Hun har giftet seg med en mann som er herfra. Fra å være lege i hovedstaden driver hun nå både café og gjestehus i en bitteliten landsby langt fra allfarvei.
Det siste stykket til landsbyen Diklo, går via en nesten gjengrodd sti. Terrenget varierer fra tett og mystisk skog til åpne partier med storslagen utsikt. Når magene våre begynner å skrike etter en solid middag, dukker endelig husene i Diklo til syne. Landsbyene her er så små at du lett kan telle antall hus.
Opprinnelig er Tushetifolket gjetere, og den dag i dag finnes fortsatt en del sauegjetere i området. På alle gjestehusene vil du derfor få servert deilig ost fra sau og geit og retter med ost i. Den mest populære matretten er Khachapuri og hver region har sin egen variant. Khachapuri er rett og slett en type pai eller pizza med ost på. Enkelt og helt fantastisk godt. Full av kalorier slik at det er helt perfekt å få i seg etter en lang dag i fjellet.
Maten vi får på de forskjellige gjestehusene er nydelig. En typisk middag består av flere retter der du blant annet får salat med agurk og tomat, stekte bønner, aubergineruller fylt med valnøtter og selvfølgelig khachapuri. Kjøttet du får er som oftest lam og kommer gjerne i en gryte der lammet har kokt seg mørt i en fyldig og krydret saus. Noen ganger serveres kylling også. Og ved siden av middagen får du en vannmugge fyllt opp med den lokale vinen qvevri.
Qvevri er vin som gjæres og modnes ved å ligge i leirkar under jorden. Her blir hele druen med både skall og steiner liggende urørt og godgjøre seg før den filtreres og helles over på flasker. Qvevri-viner kan dateres hele 8000 år tilbake, noe som gjør dette til den eldste vinen i verden. Fargen på denne vinen er oransje og derav navnet oransjevin.
Om det var qvevri laget på den tradisjonelle metoden vi fikk servert, vet jeg ikke, men det smakte uansett veldig godt til maten vi fikk servert på gjestehusene.
Over fjell og ned en dal
På vår andre vandringsdag starter vandreturen fra Diklo til Darto og turen begynner rett bak landsbyen vi bor i. Vi går gjennom trolsk skog og legger flere høydemetre bak oss og når til slutt en høyde der vi kan nyte utsikt over de flotte fjellene som omringer Tusheti. Videre går vi forbi en gjeterhytte der de akkurat er i ferd med å slippe ut sauene for dagen. Vi blir med ett en del av saueflokken før vi igjen blir overlatt til oss selv.
Vi nyter turlivet, spiser matpakke i nydelige omgivelser og litt utpå dagen kommer vi frem til nok en idyllisk landsby. Her finner vi en café og nyter litt forfriskninger. Mulighet for å ta det siste stykket av dagens etappe på hesteryggen frister flere av deltakerne i gruppen. Selv er jeg alt annet en hestevant, men takker ja til et par timer på hesteryggen.
Det jeg ikke oppdager før jeg setter meg på hesten, er at salen er laget av tre og er kun kledd med et syltynt teppe. Ømme føtter blir byttet ut med sår bakende! Det er allikevel en utrolig fin opplevelse å sitte på hesteryggen, men jeg er glad turen bare varte i 2 timer.
Darto er kanskje den mest idylliske landsbyen i Tusheti og den er nesten tatt ut av et eventyr der den møter oss badende i det fine ettermiddagslyset. Flere av husene her er gjort om til gjestehus. Vel fremme ved vårt gjestehuset nytes en iskald lokal øl, før vi tar en velfortjent dusj før deilig middag og hyggelig prat rundt spisebordet.
Ingen vandretur uten topptur!
Høydepunktet på vandringen i Tusheti skal vise seg å komme den påfølgende dagen. Vi får en liten transportetappe på grus før vi kommer inn på nydelig sti i åpent og frodig fjellterreng. Blomsterengene vil ingen ende ta og vi samler hundrevis av blomsterbilder på mobilen. Vi passer på å kikke opp fra blomsterengene for å få med oss den storslagne utsikten som bare blir finere og finere jo høyere vi kommer. Like før det høyeste punktet går vi gjennom en enorm eng av blomstrende rhododendron. Stigningen er akkurat passe, men drar seg til når vi nærmer oss det høyeste punktet på drøye 2900 moh. Og med høyden topper også den den fantastiske utsikten over kaukasusfjellene.
På veien ned fra fjellet møter vi en stor flokk hester som bedagelig går og beiter. De kikker bare nysgjerrig på oss vandrere før de fortsetter beitingen. Vi tar en liten pause før vi begir oss ut på den bratte nedstigningen til Jvarboseli. Etter en lang, men begivenhetsrik dag i fjellet, kjennes det på kroppen og spesielt i knærne når den nedstigningen er i gang. Det er veldig godt å se endestasjonen og vite at der venter både en deilig seng og hjemmelaget middag.
Siste dagen i Tusheti skal vi tilbake til Omalo der hele vandringseventyret startet. Vi får hjelp av en lokal gjeter til å komme oss over elven. Etter morgenens regn er den allerede vinglete brua sleip og glatt og alternativet er da gjeterens hest. De mest hestevante tar turen over selv og resten av oss blir leid over. Hesten gjorde en formidabel jobb og fikk oss alle trygt over.
I Omalo avslutter vi turen med en avskjedsmiddag hos det samme hyggelige gjestehuset vi bodde på første natten. Vertinnen har skaffet lokale håndverksprodukter i ull og for min del blir et par tradisjonelle ulltøfler med hjem i kofferten sammen med utallige fine turminner og opplevelser.
Tusen takk for denne gangen Tusheti!
Reisen til Tusheti ble gjennomført i juli 2022.
