Flyktningeruta i Østmarka – fra Skullerud til Enebakk

Det er 12-13 grader og strålende sol en helt vanlig onsdag formiddag i april. Påsken er akkurat ferdig og Oslomarka er tømt for påsketurister. Aldri før har det vært så mange folk i marka i påsken. Å legge en langtur i marka rett etter påske var et godt valg og flyktningeruta i Østmarka ble en veldig spontan planlagt tur. 

5 dager tidligere hadde jeg fått denne melding fra min tur- og treningsvenninne Mette: 

Og jeg var ikke vanskelig å be! Og denne onsdagen står vi altså veldig klare for tur med avgang fra Skullerudstua. Planen ble derfor å gå den første delen av Flyktningeruta som starter her på Skullerud. 

Flyktningeruta 

Flyktningeruta er en vandrerute som er basert på rutene som flyktningelosene benyttet da de førte folk til sikkerhet i Sverige under krigen 1940-45. Flyktningeruta ble innviet 9. juni 1995 i forbindelse med 50-årsjubileet for frigjøringen. 

Ruta starter ved Skullerudstua i Oslo og går gjennom Østmarka til Enebakk og Øyeren. Videre østover går den fra Enebakkneset, gjennom Aurskog og fram til Skjølåen i Eidskog, der Norske Grenselosers Museum ligger. En avstikker går også videre inn til Skillingsmark i Sverige, der det var flyktningmottak under krigen. 

Flyktningeruta slik den er i dag er en kombinasjon av flere ruter som ble brukt ut fra Oslo. Frem til Øyeren følger den i stor grad “Timianruta”, som først og fremst var en kurérrute der man fraktet post, penger, utstyr og andre viktige ting. Mange folk ble også loset langs ruta, og en regner med at ca 250 personer kom seg i sikkerhet denne veien. Ingen av flyktningene eller losene ble tatt langs Timianruta. Ruta var aktiv fra juni 1943 og til krigens slutt. Øst for Øyeren er Flyktningeruta satt sammen av flere ruter som flyktningene benyttet. Her var det aktivitet under hele krigen. Både private ruter og ruter som var organisert gjennom Hjemmefronten, Milorg og Den Kommunistiske motstandsbevegelsen, Komorg, dannet et nettverk av fluktmuligheter mot friheten i øst. En regner med at ca 10-15.000 flyktninger totalt tok seg ut mot Sverige i søndre del av Hedmark og Akershus. 

I dag er ruta merket opp som tursti og skiltet hele veien. Totalt er ruta 120 km lang. Underveis er det informasjon om viktige steder og hendelser under krigen. Første del går gjennom Østmarka til Øyeren i Enebakk, ca 33 km lang. Underveis kan du overnatte på sportsstua Vangen eller på DNT-hytta Bøvelstad. (Kilde: oppslagstavle på Skullerud)

Klar – ferdig – GÅ

Vi starter friske og raske fra Skullerud og vi kjenner den første delen veldig godt. Her har vi syklet og løpt i mange år, men det er første gang vi skal gå disse stiene. Og attpåtil med en sånn passelig stor og tung sekk. 

Historisk stopp på Flyktningeruta: Milorghula

Det er mange stopp med mye spennende historie på Flyktningeruta. Etter en drøy time kommer vi til Milorghytta, det første stoppet av de historiske stedene på ruta. 

I Milorghula ble det oppbevart maskinpistoler, ammunisjon, sprengstoff og hjemmelagde håndgranater. Det var Terje Diesen, områdeleder i milorg-gruppa som kom over stedet en gang i 1941, men det var ikke før i 1943 at arbeidet kom ordentlig i gang og de fikk behov for å oppbevare utstyr her. Oppunder taket i hulen lå en smal hylle, stor nok til en del utstyr. Hula er mer enn 3 meter dyp og har flere innganger. Hula ble aldri funnet av tyskerne og ble benyttet til krigens slutt. (Kilde: informasjonsplakat ved hula)

Vi utforsker hula før vi går de få meterne tilbake på stien og fortsetter ferden videre. Etter nok 1 time kjenner vi det romler i magen og det problemet må løses. Vi ser på kartet og prøver å finne et vann vi kan raste ved. Vi konkluderer med at det blir for langt å gå, så vi finner oss en perfekt plass i solen like ved stien. Jeg har smurt med meg mine grove turvafler og de glir ned på høykant. Vi later oss litt i solen og kikker litt på kartet. Vi planlegger en ny rastepause når vi nærmer oss skistua Vangen. Til Vangen har vi kommet til med både ski og sykkel, og det er rart hvor mye lengre tid det tar når vi går til fots. 

Rett før Vangen kommer vi til Steinsjøen. Føttene begynner å bli slitne og vi er klare for en snacks-pause med litt varm te og kaffe. Vi har på forhånd bestemt oss for at vi vil gå forbi Vangen før vi slår leir. Da har vi klart å gå litt over halvveis av den totale lengden. 

Tid for å finne camp…

Målet er Tonevannet, men vi vet ingenting om hengekøyemulighetene her. Tonevannet ligger bare 1,5 km fra Vangen. Når vi kommer frem ser vi at den fineste plassen for hengekøyene er opptatt. Ellers er det ganske bratt ned til vannet flere steder og uegnet for hengekøye. Vi ser på kartet at det ligger et annet vann ikke så langt unna, nemlig Mosjøen. Det er uansett videre på ruta, så vi fortsetter litt til. Ved Mosjøen finner vi et perfekt sted å campe. 

Vi kaster fra oss sekkene og henger opp køyene med en gang. Så er det middag på planen. Det er utrolig hvor god apetitt man får av å vandre mange timer i skogen. Jeg syns det er ekstra stas å lage mat ute i det fri, så jeg bærer gjerne noen ekstra komfortkilo. 

Turmat på primus

Før jeg dro hjemmefra, kuttet jeg opp grønnsaker og la de i en pose. Dette har jeg i kjelen sammen med litt krydder (currymix) og en boks med kokosmelk. Jeg sper ut med litt vann og lar det koke lett til grønnsakene er møre. Det tar ikke lang tid. Vi steker også litt kylling og har ved siden av og topper det hele med fersk koriander! Altså, dette er turmaten sin det! 

Etterhvert kryper vi opp i hengekøyene og finner oss til rette i de varme og gode soveposene. Jeg har ennå ikke gitt slipp på vintersoveposen. Det er ikke meldt mer enn 3-4 grader om natta, og jeg hater å fryse. Jeg sover som vanlig veldig godt i køya mi og våkner ved 7-tiden. Vi hadde håpet på morgenkaffen i morgensolen, men så tidlig på året som nå, så tar det noen timer før solen kikker over skogkammen på andre siden av vannet. 

Vi nyter varme scones med brie og syltetøy på før vi pakker sammen og begir oss ut på vår siste etappe på denne første delen av Flyktningeruta. Vi kjenner begge gårsdagens tur i kroppen og det er bittelitt tungt å komme igang.  

Første del av dagen går vi gjennom et naturreservat, og skogen er ekstra vakker og urørt i dette området. Skikkelig urskog er det. Og for noen kneiker vi må igjennom. Det går opp og ned hele tiden. Ikke ante jeg at østmarka var så kupert! Joda, jeg hadde lest det på forhånd at det var et krevende terreng, men så ikke for meg at det var såååå krevende. Et tre har nylig falt over stien og flittige stiryddere har ryddet opp. Mette klatrer opp på stammen for å vise kontrasten. Treet er gedigent. Mette ser på årringene og gjør et kjapt regnestykket… kan treet være 150 år gammelt kanskje?

Vi passerer DNT-hytta Bøvelstad og tar en liten snack-stopp her før vi går videre. Både Vangen og Bøvelstad er fine overnattingssteder om du heller ønsker å sove innendørs. Vi går videre opp og ned og må flere steder klatre over trær som har falt over ende etter de vindfulle dagene uken før. Ved Børtervanna går stien helt nede ved vannkanten og vi må passe på å holde balansen med den tunge sekken.

Mot slutten av turen kommer vi inn på grusvei. Det er tydelig at grusveien skal forlenges fra det som opprinnelig er, så deler av turen går i et området preget av mye hogst.

Vi passerer en gammel husmannsplass med navnet Kolbotn, men skiltene flere steder sier også Kølabånn. Da ser vi også på kartet at det ikke er så altfor langt igjen.

Vi begynner å kjenne det veldig i føttene våre nå. Når vi la ut på denne turen, så vi for oss en sånn passe lett tur med stor sekk. Det er jo liksom bare Østmarka. Etter 17 km er vi i mål! Vi har en luksusavslutning og kan plukke opp egen bil ved turens slutt. Dette har Mettes mann sørget for. Planlegger du turen og ikke har slike supergoder, er det bussforbindelse til Lillestrøm fra hovedveien. 

Kjekt å vite om Flyktningeruta

Flyktningeruta er en historisk vandrerute. Dette er ruter skal gi kunnskap om historie og kulturminner langs gamle ferdeselsruter. Den første delen er ca. 33 km lang om du går helt ned til Øyeren. Vi gikk ca 32 km og turen vår ble avsluttet ca 1 km før hovedveien (riksvei 120). På Ut.no står det at turen er 35 km lang, og våre GPS klokker viste ikke samme lengde, så det er derfor litt vanskelig å være eksakt på antall kilometer.

Dag 1: Skullerud – Mosjøen. Ca 18 km. Høydemetre opp 915 og høydemetre ned 850. Vi brukte 7,5 time, men det inkluderte 2 gode pauser og masse småstopp for å sjekke kartet. Tid i bevegelse var drøye 5 timer.

Dag 2: Mosjøen – Enebakk. Ca 15 km. Høydemetre opp 935 og høydemetre ned 1050. Vi brukte 6 timer og 45 minutter inkludert 2 gode pauser og masse småstopp for å sjekke kartet.

Dette var faktisk en tyngre tur enn det vi hadde sett for oss. Det er ikke sikkert høydemetrene sier deg noe, så til sammenligning har en tur til Besseggen 1150 høydemetre opp og 1115 høydemetre ned og er 14 km lang. Det er faktisk like krevende å gå Flyktningeruta som Besseggen når du ser på høydemeterne. (Tallene er hentet fra GPS klokke, så de kan være noe upresise…)

Hvordan komme seg hit og hjem igjen?

Start på Skullerud: Både T-bane (line 3) og buss (linje 70, 76 og 79).

Mål ved Enebakk: Å ha egen bil ved turens slutt, er luksus. Har du ikke den muligheten, går det buss fra Riksvei 120. Nærmeste busstopp er Hobøl. Buss herfra til Lillestrøm (Linje 350) med 2 avganger i timen. I Lillestrøm har du både buss og tog videre.

Flyktningeruta går helt ned til Skøyen gård ved Øyeren. Det er per i dag ikke mulig å gå hele veien ned pga veiarbeid. Ved Øyeren må du selv skaffe båttransport om du ikke tar buss rundt for å fortsette turen på andre siden av vannet. Planen er å fullføre ruta i løpet av sommeren. Av praktiske årsaker starter jeg da på andre siden av Øyeren og den turen kommer selvfølgelig på bloggen når den er gjennomført. Mer info og turplanlegger finner du på ut.no.

Se Flyktningeruta i levende bilder (2 min og 47 sek):

Andre turer i Østmarka

• Kortreist hyttertur: Stallen – ekte markaidyll med peiskos og utsikt

Turen ble gjennomført april 2020.