Fosstopp – du kan finne mye lykke i en tretopphytte

I vinter besøkte jeg en helt ny tretopphytte i Hedalen i Valdres. Da var det 23 minus og hytta var omringet av et vakkert vinterteppe. Da hadde jeg med 3 gode venninner og tilbragte ett deilig vinterdøgn her oppe. Jeg ble betatt av hytta, naturen og området rundt. Med en åpen invitasjon om å komme å besøke hytta i sommerhalvåret, benyttet jeg muligheten igjen nå i september. Med litt ekstra fridager med samboeren, var det ikke feil å tilbringe en helg midt i uka i tretoppene.

Vi pakket ned fiskeutstyret og klær for et par dager på en hytte i skogen. Og litt ekstra mat sånn i tilfelle, for våre fiskekunnskaper hadde ligget i dvale i ganske mange år.

Solen skinte og det minte mer om en varm sommerdag enn en tidlig høstdag. Tidlig kveld ankommer vi hytta og den står og skinner mot oss i kveldssolen. Vi er sultne og jeg begynner straks på middagen. Mørket senker seg, middagen er klar og både beina og vinglasset havner på bordet. Altså – det er tross alt en helg i midt i uka!

Fosstopp – en tretopphytte med alt du trenger

På hytta har du alt du trenger. Topp moderne kjøkken med gasskomfyr. Lys og strøm får du fra solcellepaneler med masse kapasitet.

Badet er ikke hva du kanskje forventer i en tretopphytte, men her har du altså dusj med deilig varmt vann, et kverntoalett som egentlig fungerer nesten akkurat som toalettet gjør hjemme i din egen leilighet. Men utsikten har du garantert ikke. Her kan du lett bli sittende lenge og bare nyte utsikten til skogen utenfor.

Det jeg liker aller best med hytta, er de store vinduene som gjør at du har utsikt over den flotte elven Aurdøla som går rett utenfor. Her kan du sitte i stua og nyte frokosten og en deilig kopp te mens du hører på elvens brus og ser vinden vaie i tretoppene.

Men kanskje aller, aller best. Når du legger deg i den store, deilige dobbeltsengen, så kan du se en fantastisk stjernehimmel mellom furugreinene. Du har nemlig store vindusflater på 2 sider her også. Og ingen av vinduene har gardiner eller persienner, noe som gjør at du våkner til morgenlyset og fuglekvitter. For utenfor er det aktiv fugleliv. Bare pass på at det er nok fuglefrø på fuglebrettet på terrassen utenfor, så kan du følge med på det livlige fuglelivet fra sofakroken.

(Note to self: Kjøp en fulglebok og lær deg de vanligste småfuglene vi har i Norge! Så glad som jeg er i naturen burde jeg virkelig hva som er en kjøttmeis og bokfink og måltrost og dompap – joda, den siste kan jeg!)

En stor fordel med å besøke Fosstopphytta nå i begynnelsen av september, var all den store og søte blåbæra som vokste i mengder rett utenfor hytta. Det har vært litt skralt med blåbærplukkinga mi i Oslomarka denne sesongen. Mye var dessverre helt uttørket i de områdene jeg har plukket i før, så jeg ble kjempeglad for å kunne fråtse i disse mengdene utenfor hytta. Og hvor godt er det ikke med havregrøt med nyplukkede blåbær på til frokost?

Den sagnomsuste villmarken i Vassfaret

Jeg besøkte Vassfaret da jeg var her i vinter, og nå ville jeg vise dette vakre naturområdet til samboeren. Og jeg hadde jo sett at elven fulgte veien ganske mange plasser, så det ville jo være mulighet for å prøve fiskelykken også.

«Mellem kalkhvite fjell krøkte Vassfaret seg nordover. Det var en trang fjelldal uten folk. Men villdyrene skrek, og vildmarken nynnet ødets og vaarnattens sang. Gammel krokofuru i liene, snebøid bjørk i fjellkraket, frodig unggran i dalbunden, alle spilte de kvistene ut og sang med.»

– Fra «Der villmarka suser» av Mikkjel Fønhus

Vassfaret er noe for seg selv. Dalen som er kledd av skog på begge sider, med bratte skrenter og snaufjell bakenfor der igjen, har i mange år tiltrukket naturelskere. Her har forfattere, friluftsfolk, jegere og fiskere mang en gang funnet ro i sjela.

Vassfaret er kjent for å ha huset Sør-Norges siste faste bjørnestamme og Slagbjørnen Rugg, Trollelgen og Tredalsmåren er bjørner som har hatt tilhold i dette området.

I Vassfaret var det i lang tid seterdrift, bosetning og skogsdrift og historien forteller om nærkontakt med mennesker og bjørn. Kun én gang gikk det veldig galt, da en 13 år gammel jetergutten ble drept av en bjørn i 1906.

Historiske boplasser og et (forhåpentligvis) fraflyttet bjørnehi

Vi kjører inn i Vassfaret og stopper ved den gamle boplassen til Berte Skrukkefyllhaugen, Bjørke gård og bjørnehiet og helt inn til Nevlingen.

Boplassen på Bjørke er fra 1811 og har hatt flere eiere opp gjennom årene. Den siste eieren av huset, var en kar ved navn Gamle-Hans. Han bygde på den gamle stua slik at den fikk en ekstra etasje og Bjørke gård ble det eneste huset med 2 etasjer i Vassfaret. Gamle-Hans og familien flyttet fra gården i 1914, og siden har det ikke bodd folk på Bjørke.

Ved Bjørke gård går det en sti opp til et bjørnehi. Dette er det lettest tilgjengelige bjørnehiet i Vassfaret og stien er fin og tydelig. I vinter var ikke bjørnhiet tilgjengelig til fots, men nå fikk jeg endelig tatt turen opp. Hiet er ganske stort og ligger under en svær kløvstein. Når det var bjørn her sist, er det ingen som vet, men det er sikkert over 100 år siden. Et bjørnehi er uansett spennende å se og er verdt den lille gåturen opp fra veien.

Innerst inne i Vassfaret, kommer du til innsjøen Nevlingen. Dette kalles også selve hjertet i Vassfaret. Geografisk ligger det midt i Vassfardalen, noe som gjør det til et perfekt utgangspunkt for vandreturer i området.

Vassfarplassen som ligger helt i nordenden av Nevlingen, var en av de rikeste og mektigste boplassene i Vassfaret og personer herfra her vært med på å prege Vassfarets historie. Det var på midten av 1800-tallet Vassfaret hadde sin storhetstid når det gjaldt bosetting. Da var alle de 12 boplassene bebodd og det var både skole, mølle og tjærebrenneri her. Den gang var det bare stier inn til Hedalen og Flå og livet her inne var veldig hardt. Det var så hardt at de fleste valgte å flytte og flesteparten emigrerte til Amerika. Berte Skrukkefyllhaugen var den siste fastboende vassfaringen. Hun flyttet fra Vassfaret i 1921 og avsluttet dermed en over 100 år gammel bosettingstradisjon.

Det er fortsatt mange plasser jeg vil se i Vassfaret. Du kan ta turen opp til stedet der jetergutten ble drept av bjørn eller til en av de mange slipplassene for forsyninger fra England under 2. verdenskrig. Her kan du fortsatt finne kontainere og rester etter Milorg-celler.

Besøkene mine hos Fosstopphytta har virkelig pirret min interesse for området. Jeg har registrert at det er flere DNT-hytter her, og neste gang bør jeg nok legge inn en eller flere lengre vandreturer. Det er flust av topper i nærheten og hvorfor ikke legge opp ruta slik at en hytte til hytte runde ender opp på Fosstopp? Storekrakkoia er nemlig nærmeste DNT-hytte og hvor perfekt er det ikke å ende opp på en luksuriøs tretopphytte etter flere dager i villmarka? Med myk seng, varm hytte og en deilig dusj. Hvis du lager en avtale med Fosstopp, så sørger de for at du har mat i kjøleskapet når du ankommer og de kan hjelpe med transport tilbake til sivilisasjonen.

Fosstopp altså – er ikke dette hyttelykke, så vet ikke jeg!

Ønsker du å lese mer om Fosstopp og Vassfaret, og se området i vakker vinterdrakt, kan du ta en titt i dette innlegget:

• Hedalen og Vassfaret – tretopphytte, bitende vindterkulde og bjørnehistorier

Praktisk info:

• Hvor: I Hedalen i Valdres, like ved Vassfaret. Fra E16 mellom Bergen og Oslo tar du av ved Nes og følger skiltingen til Hedalen
• Hvem passer hytta for: Både par, venner og familie. Hytta har 1 dobbeltseng nede og 3 sengeplasser oppe på hemsen
• Sengetøy & håndklær, rengjøring av hytta ved avreise, levering av matkasse fra den lokale butikken og transport er ekstratjenester Fosstopp tilbyr sine gjester
• Utlån av sykler til både voksen og barn
• Utlån av fiskeutstyr
• Ytterligere informasjon og booking gjøres på Fosstopp sine hjemmesider.

Har du noen gang overnattet i en tretopphytte? 

Jeg har blitt invitert av Fosstopp til å overnatte på deres tretopphytte. Historier og bilder er som alltid mine egne. Dette besøket på Fosstopp og turen i Vassfaret ble gjort i september 2018.