Fra hytte til hytte gjennom Eikesdalen og Sunndalsfjella

Dette er andre del av min 8 dagers hytte til hyttetur som startet i Romsdalen. Etter å ha karret meg ur opp og ur ned i det ville vestland, var vi klare for å møte et noe mer snillere østlandsterreng på andre siden av Eikesdalsvatnet. De fire første vandredagene kan du lese om i dette innlegget: Fra hytte til hytte i Romsdalen.

Dag 5: Opp til Eikesdalen der vinteren ønsker oss velkommen

Uværet vi fikk over Hoemskaret dagen før, der vi nesten gikk oss vill i tåka, har fortsatt utover natten og gitt synlige resultater. Når vi våkner og kikker ut av vinduet, ser vi nemlig at det ligger nysnø i de høyere strøkene. Hoemsbu ligger bare 35 moh, og vi har nok en klatreetappe foran oss. På fjelltur holder man seg jo ikke nede ved havsnivå særlig lenge. Vi har bestilt båttransport til kl 09:00 og et par minutter før tiden ser vi at båten er på vei fra Vike over til oss. Dette er eneste mulighet for å komme seg videre fra Hoemsbu, om du ikke velger å gå tilbake fra der du kom fra. Båtturen tar kun noen minutter, og vi slår av en prat med herr og fru Vike før vi begir oss ut på dagens motbakke. 

Vi tar oss god tid og spiser blåbær på veien opp. Etter 2 timer flater endelig stien ut. Nysnøen ligger som et hvitt teppe på bakken og både stien og de røde T´ene er borte. Ifølge kartet skal stien gå langs det lille vannet i noen kilometere, og når vi kommer videre innover i Vikebotnen blir heldigvis stien tydeligere i terrenget og enklere å følge. Ved Kolstadstølen tar vi en matpause i hytteveggen slik at vi får le for vinden. Dette er faktisk første gang i løpet av 5 vandredager der vi kan sette oss nede og nyte en skikkelig matpause med varm drikke på turen. Alle de andre dagene har vi hatt for mye vind eller nedbør til at vi har tatt oss tid til det. Og gode pauser er en del av turen. Det er viktig å nyte! 

Etterhvert som vi nærmer oss Reinsvassbu, blir det mindre og mindre snø på bakken. Det gjør det mye lettere å gå da nysnøen både skjulte stien og gjorde den glatt og sleip å gå på. Vi kan skimte Reinsvassbu et stykke før vi når den der den ligger idyllisk til ved Reinsvatnet. Dette er 5. hytte på turen vår og nok en gang har vi hytta helt for oss selv. Det har nylig vært folk på hytta, så det er en ørliten lunk inne noe som gjør at hytta blir fort varm. Jeg skifter til tørt tøy, finner frem boka mi og slenger meg nedpå sengebrisken inne i stua. Mens jeg ligger her og strekker på beina, lytter til knitringen fra ovnen og leser i boka mi, tenker jeg at jeg aldri skal slutte å gå i fjellet. Selv om vinden har vært sur hele veien og det har vært en del nedbør i form av både snø, sludd og regn, så er det så innmari deilig å nyte tiden inne på hyttene. 

For å få en forandring fra de tørkede turmatposene, går vi for en hermetikkmiddag denne kvelden. Heldigvis hadde Kari funnet god matsopp på veien, så vi får en aldri så liten forrett med stekt sopp. Fjellivets små gleder!

Reinsvassbu er omkranset av flotte fjelltopper på opptil 1800 moh. Dette er derfor en fin hytte å tilbringe noen ekstra dager på om du vil utforske denne delen av Sunndalsfjella som ikke akkurat nedrennes av turfolk. Reinsvassbu ligger innenfor Dovrefjell verneområde og du kan treffe på villreinen her. Ifølge tidligere gjester som hadde skrevet i hytteboka, kan du også få øye på moskus. 

Reinsvassbu var virkelig en sjarmerende liten perle. Av alle de 7 hyttene vi bodde på, som alle er veldig forskjellige med sine egne kvaliteter, ble dette min favoritt på denne turen. Hit har jeg lyst til å komme tilbake!

Denne etappen er 12,5 km fra Vike og vi brukte 6 timer og 15 minutter (inkl.matpause) på denne etappen.

Kjekt å vite om Reinsvassbu

• Beliggenhet på 900 moh
• Vann hentes rett utenfor hytta
• 10 sengeplasser 
• Det er ikke tillatt med hund inne i hytta, men det er et hundebur i vedskjulet
• Selvbetjent
• Solcellenanlegg 
• Husk å forhåndsbooke plass via denne linken

Dag 6: Tidlig avgang og nydelig morgen før regn og vind igjen inntar oss

Foran oss har vi turens lengste etappe på 26 km. Vi starter derfor tidlig for å utnytte det fine været som skal vare frem til lunsj. Vi følger nordsiden av Reinsvatnet (NB! Stien på sørsiden er lagt ned pga villreinen, så selv om kanskje kartet ditt sier at det går en sti her, så gjør det altså ikke det.) Ved enden av vannet står det et skilt som sier at det er 19 km til neste hytte, Raubergshytta. Vi går en knapp kilometer til før vi kommer til det gamle stiskille og skiltet der som sier det er 21 km til hytta. Har vi gått feil? Vi kikker på kartet og konkluderer med at har vi ikke, så vi stålsetter oss for noen lange 21 km.

Vi følger svaberg og nydelig terreng. Bak oss kan vi skimte de spisse tinden i Romsdalen. Solen skinner på Hoemskaret og vi tenker at det var i dag vi burde gått der. Vi ser også at det kommer truende skyer i øst, så vi fortsetter i det gode tempoet vi har. Yr har spådd dårlig vær fra 2-tiden, så vi vil komme oss så langt som mulig i godværet. Vi peiler oss ut et lunsjsted på kartet og når akkurat frem til at vi rekker en pause før det dårlige været setter inn.

Det er tungt å komme igang etter lunsj når vinden og regnet pisker deg i ansiktet. Kilometerne går sakte det siste stykket, men godt utpå ettermiddagen kan vi skimte hytta. Det kan ofte føles som er fremme når man ser hytta, men ikke i dette tilfelle. Det var noen lange kilometere før vi endelig nådde frem etter å ha vært på tur i 10 timer. En slik etappe kjenner du godt i beina og kroppen. 

Raubergshytta er en stor hytte og kan romme mange. Det har ikke vært noen der på flere dager, så hytta er kald og rå. Vi fyrer og tørker våte fjellstøvler. Utpå kvelden har vinden økt kraftig, opp til 17-18 sekundmeter. Da er det godt å sitte inne og høre vinden herje utenfor. Ekstra bonus er at doen er inne i hytta, så du slipper å gå ut i den sterke vinden. Tannpussen gjør vi vanligvis ute, men med fare for å få hele tannpussen i fleisen dropper vi rett og slett tannpussen denne kvelden. Litt er lov…

Vi har valgt å kun varme opp stua i hytta, så resten av hytta er fortsatt iskald i det vi skal legge oss. Frysepinn som jeg er, velger jeg derfor å sove i stua siden det allikevel ikke er noen andre der. Det betyr at jeg kan holde varmen i stua sånn nogenlunde gjennom natta og vi har en deilig lunk når vi står opp og skal spise frokost. 

Denne etappen er merket som ekstra krevende ifølge ut.no. Litt usikker på det eksakte antall kilometer, men det er et sted mellom 22,5 (ifølge ut.no) og 26 km (ifølge skilt utenfor Reinsvassbu). Terrenget er stort sett fin sti og svaberg, men har et par partier med ur. 

Kjekt å vite om Raubergshytta

• Beliggenhet på 1313 moh
• Vann hentes i elven litt bortenfor hytta
• 18 sengeplasser 
• Det er et eget rom inne i hytta der du kan ha hunden i hundebur
• Selvbetjent
• Solcellenanlegg 
• Husk å forhåndsbooke plass ved å sende mail til  turist@knt.no (Kristiansund og Nordmøre Turistforening)  

Dag 7: Vi forlater snaufjellet og møter andre turgåere for første gang på 8 dager

Vi har nok en gang planlagt tidlig avgang. Jeg står opp ved 6-tiden og slenger et par vedkubber i ovnen. Jeg kikker ut og det er en nydelig, rødsprakende himmel utenfor. Kanskje vi får en dag uten nedbør? For å være på den sikre siden, kler jeg på meg gore-tex buksa. Vi har valget mellom 2 ruter ned til siste hytte som er Vangshaugen. Den litt kortere som er den bratteste eller den litt lenger som går rundt fjellet. Etter å ha gått i Romsdalen, har vi bygget oss opp en god tålmodighet for bratte kneiker, så vi går for den. Når vi er i gang med kneika over Svøubotnin, konkluderer vi med at dette er ingenting i forhold til Romsdalen.

På det høyeste punktet har vi nydelig utsikt over Storvatnet og det vide fjellområdet på andre siden av dalen, som er Trollheimen. Vi slår oss ned på en mosekledd knaus og tar en god pause i solen. Det er deilig å ta en pause bare fordi vi har lyst, ikke fordi vi må. Vi nyter varmen fra solen og prøver å se stien vi har foran oss. Stien er ikke så lett å se, men vi kan i det minste peile oss ut retningen. 

Ved enden av Fremmervatnet som er like før nedstigningen til Vangshaugen, møter vi de første turfolkene på hele turen. Vangshaugen er også et stort hytteområdet, så her er det flere dagsturister. Vi er jo midt inne i en helg, så det ville vel nesten vært rart om vi ikke møtte noen her. Vi finner oss en plass i le for vinden og er klare for pause. Akkurat når første polarbrød er fortært og jeg skal begynne på nummer to, så blir vi overrasket av nedbør. Vi pakker raskt sammen og begynner å gå nedover mot Vangshaugen. Vi har allikevel ikke så langt igjen, så vi får ta resten av matpakka når vi kommer frem. Det plutselige uværet forsvinner like fort som det kom, og igjen skinner solen.

Nedstigningen til Vangshaugen er bratt, så igjen tar vi tiden til hjelp. Også her bugner det av blåbær, så det blir mange blåbærstopp underveis. Vel nede ved Storvatnet (samme navn på vannet som det på toppen, men altså et helt annet vann) begynner jeg å leke med tanke på å ta et bad. Akkurat nå er jeg varm og god og jeg har tross alt ikke dusjet på 1 uke. Vel fremme ved hytta skjønner jeg at jeg ikke må bruke altfor lang tid på å vurdere det badet. Jeg kan fort finne på å ombestemme meg. Jeg finner frem håndkle og såpe og går med godt mot ned til vannkanten. Jeg dypper først stortåa nedi og kjenner at det er iskaldt. Det er jo tross alt fjellvann og vi er i midten av september! Kari går uti som om det skulle vært gode sommertemperaturer og legger seg i vannet og blir liggende! Jeg kommer meg uti og vasker meg i rasende fart. Jeg dukker til og med hodet under og gir håret en rask vask. Og før jeg vet ordet av det er jeg på land igjen, frisk og ren som aldri før. Jammen var det ganske deilig å bade. Jeg kler på meg turens siste rene ullundertøy og slenger litt ekstra ved i ovnen når jeg kommer tilbake til hytta. 

Vangshaugen er en betjent DNT-hytte, men den er stengt for sesongen, så vi bor i annekset. Denne gangen deler vi hytta med en trivelig dame som er på tur alene. Hun skal bo her noen dager og gå dagsturer i området. 

Denne etappen brukte vi 6,5 time på og var i underkant av 15 km.

Kjekt å vite om Vangshaugen

• Beliggenhet på 735 moh
• Vann hentes i elven litt bortenfor hytta. Innlagt vann i hovedhytta
• 64 sengeplasser i sesong, 16 sengeplasser utenfor sesong
• Egne hunderom
• Betjent fra St. Hans til 1. september. Selvbetjent utenom dette.
• Strøm til belysning og lademulighet
• Husk å forhåndsbooke plass ved å sende mail til turist@knt.no (Kristiansund og Nordmøre Turistforening)  

Felles for alle hyttene: 

• Vedfyring
• Mat tilberedes på gass
• Solcellepanel til lys på alle hyttene
• Stearinlys, dopapir og ved finnes på hytta
• Det finnes dyner og puter – ta med egen lakenpose, sengetøy eller sovepose

Dag 8: Hvor vi gjør et dristig stivalg og ender opp i gjengrodd skog

Kari og jeg studerer kartet og ender opp med 2 valg. Den 5,5 timers merkede stien mot Eiriksvollen eller den 3 timers umerkede stien til Hjelle gård. Begge destinasjoner er ved riksveien der bussen vår til Oppdal går. Vi bestemmer oss for den umerkede og legger inn god tid så vi har margin til å rekke bussen.

Det skal vise seg å bli den fineste dagen på turen vår med strålende sol selv om vinden fortsatt er der. Vi kommer oss enkelt opp i høyden på en gammel merket sti. Vel opp skiller stien seg. Her kan du ta turen opp til fjelltoppen Mardølhøa eller fortsette mot Hjelle. Etter stiskille skal det vise seg at stien blir mer og mer utydelig. Innimellom er vi på stien og ser restene etter den gamle merkingen som heldigvis ikke er fjernet for godt. Vi peiler inn en kompasskurs og følger den i stedet. Stien ser mer ut som et dyretråkk og forsvinner ofte helt i terrenget. Over tregrensa er det enkelt å gå siden vegetasjonen er lav og du kan se hele platået foran deg. Fjellområdet vi ser på andre siden av dalen er Trollheimen.

Når vi kommer til enden av det flate partiet, skal vi rett ned i dalen. Og det er her slitet begynner. Herfra er den gamle stien mer eller mindre gjengrodd. Det er helt umulig å følge stien. Vi går derfor på jakt etter den gamle merkingen for å prøve å holde en nogenlunde stø kurs. Vi bruker både kompasset og GPS-klokka for å prøve å holde oss på det som en gang var en sti. Med et godt øye og en stor dose tålmodighet, kommer vi oss ned, men denne veien er IKKE å anbefale.

Flere ganger måtte vi gå tilbake der vi kom fra for å prøve å finne riktig vei ned. Den gode tiden vi hadde, fløy av gårde. Vi var veldig glade begge to da vi omsider så Hjelle gård. Stien havnet rett i innhegningen til de nysgjerrige ungkyrne, så neste oppgave var å unngå at de kom løpende etter oss. Det var lettere sagt enn gjort, men vi klarte å komme oss utenfor gjerdet før de nådde oss. Turen som skulle ta 3 timer, hadde faktisk tatt 5 timer, men vi hadde allikevel 1 time igjen før bussen skulle komme. Heldigvis fant vi en gammel hengebru over elva som sparte oss for noen ekstra kilometere. På andre siden av elva kunne vi endelig sette oss ned, puste ut etter den litt i overkant spennende turen og få i oss litt mat. 

Snipp, snapp, snute – så var dette 8 dagers fjelleventyret ute. 

Skulle du ønske å fortsette denne turen videre, kan du gå til Eiriksvollen og fortsette videre i Trollheimen. Dette er et området jeg knapt har vært i, så neste år skal jeg planlegge en tur til dette område.

Under ser du hele turen vi har gått som ble i underkant av 10 mil. Det er jo et fint lite stykke Norge som ble tilbakelagt, syns du ikke?

Turen i tall: