Fra hytte til hytte i Romsdalen

September er favorittmåneden min både her hjemme og i Europa. Siden utenlandstur ble uaktuelt i år, passet det perfekt å legge inn en skikkelig hytte til hyttetur i den norske fjellheimen. Valget falt på Romsdalen og Eikesdalen, og for en tur det skulle vise seg å bli! Jeg hadde ikke studert kartet så veldig godt under planleggingen, men da jeg kikket nærmere på det i dagene før jeg skulle dra, så jeg at spesielt Romsdalen kom til å bli krevende med alle sine høydemeter. 

Dag 1: Vi forlater Isfjorden og sivilisasjonen til fjellidyll på Måsvassbu

Etter å ha varmet opp med Romsdalseggen med 7 andre damer (mer om den turen kommer snart på bloggen), var jeg klar for å utforske fjellene i Romsdalen. Min turvenninne Kari kommer med toget fra Oslo på formiddagen og vi rekker fint å gå inn til hytta før det blir mørkt. Turen starter fra Isfjorden som er en 10 minutters busstur utenfor Åndalsnes. Heldigvis er første etappe inn til Måsvassbu, en relativt snill etappe. 

Fra Isfjorden går vi først ca 2 km før vi kommer inn til skogkanten og selve turen er igang. Vi går gjennom frodig skog og bred fin sti oppover til Loftskarsætra som er et populært turmål for de lokale. Her tar vi en rask snackspause og hilser på nysgjerrige sauer før vi vandrer videre i slak stigning opp til Måsvassbu. Underveis stopper vi og spiser av de store og modne blåbærene som det bugner av i skogen.

Ved 19-tiden når vi hytta og kan endelig slenge oss ned i en myk stol foran peisen. Hytta er tom og vi nyter stillheten og roen i fjellet. 

Måsvassbu ligger idyllisk til ved Måsvatnet med Måsvasstind rett bak. Fotturen fra Isfjorden er drøye 10 km (fra der stien starter. Legg på ca 2 km fra bussholdeplassen) og tar ca 5 timer, men du kan komme deg hit fra nordsiden med mye kortere avstand fra enten Langadalen (ca. 30 min. fottur) eller Mittetdalen (ca 45 min. fottur). Da må du evnt. ha egen bil/transport.

Kjekt å vite om Måsvassbu

• Beliggenhet på 590 moh
• Vann hentes i Måsvatnet (sommer) 
• 31 sengeplasser 
• Det er tillatt med hund på eget rom i sikringshytta
• Husk å forhåndsbooke plass via denne linken

Dag 2: Fra Måsvassbu til instragramvennlige Vasstindbu

Fra Måsvassbu skal vi nå helt opp til Vasstindbu på 1172 moh. Turen starter på fin sti i svak stigning i det som kalles Mørkvassbotn og videre over Mørkvasskardet. Her får du det første møtet med grov ur som skal vise seg å bli en gjenganger på turen i Romsdalen. Vel oppe i ura har du nydelig utsikt over fjelltoppen Klauva med sin tilhørende vakre isbre.

Etter en stund kommer vi til Kjøvdalsvatnet og det er her jeg får utfordret min kartkunnskaper. Stien skal ifølge kartet gå rett opp Vasstindan som ligger der som en stor og steil vegg foran oss. Jeg sier rett ut at det kan jo ikke være mulig å gå rett opp der og vrir kartet slik at jeg får stien til å gå rundt fjellet. Jeg kan vende og vri kartet så mye jeg vil, men vi må følge merkingen som viser seg å gå rett opp den bratte fjellveggen.

Ura er svært krevende og det er bare å ta tiden til hjelp. Flere steder må vi klyve og bruke hendene som støtte og drahjelp. Etter en drøy halvannentime har vi lagt hele steinrøysa bak oss. Vi setter oss ned noen minutter og inntar litt snacks mens vi samtidig nyter utsikten og de truende skyene i horisonten før vi går det siste lille stykket inn til hytta. 

Vasstindbu ligger nydelig til på fjellryggen mellom Horndalen og Kjøvdalen og du skjønner du er på en værutsatt plass når hytta er bardunert fast i fjellet med kraftige stålvaiere. Du kan se fjelltoppene rundt deg i alle retninger. Vasstindbu består av 2 hytter; hovedhytta og sikringshytta, og er Molde og Romsdals Turistforenings høyeste beliggende hytte. 

Vi låser oss inn i hytta som er mer som navnet sier, ei litta bu. Du trår rett inn i oppholdsrommet som består av en liten kjøkkenkrok med bord og stoler, en vedovn og en køyeseng. Videre inn er det et lite soverom med ytterligere 2 køyesenger. Det første vi gjør er å fyre i ovnen og hente vann. 

Siden yr hadde meldt store mengder med regn fra kl 14, hadde vi startet turen vår fra Måsvassbu kl 07 for å komme oss innendørs før regnet. Vi klarte det akkurat og kunne nyte en lat ettermiddag inne på hytta mens regnet pisket på ruta og vinden ulte rundt hytteveggen. Jeg hadde lest at både solnedganger og soloppganger skulle være særdeles praktfulle herfra og hadde ikke store forhåpninger om å oppleve dette pga været. Like før solnedgang ble det opphold og skyene i vest sprakk opp og vi fikk en akkurat passe stor glippe til å få et glimt av en nydelig, rødsprakende himmel. I stolen min ved vinduet kunne jeg nyte alt sammen. Vi fyrer litt ekstra i ovnen før vi kryper til sengs og gjør oss klare for en ny, lang vandredag. 

Utedoen til Svartvassbu sies å være den utedoen til DNT med finest utsikt. Jammen meg fint at de har laget et lite vindu i utedoen, for det var ikke lett å sitte med døra åpen så mye som det blåste da vi var der. 

Vi brukte 5 timer og 15 minutter på den 10 kilometer lange etappen.

Kjekt å vite om Vasstindbu

• Beliggenhet på 1172 moh
• Rennende vann hentes fra breen vest for sikringsshytta (sommer) 
• 10 sengeplasser 
• Det er tillatt med hund i gangen i sikringshytta
• Ubetjent (dvs ikke proviant på hytta)
• Husk å forhåndsbooke plass via denne linken
• Mobildekning

Dag 3: Ur ned, ur opp og uvær på Styggeværshaugen på vei til Svartvassbu

Foran oss har vi turens korteste etappe på i underkant av 8 kilometer. Jeg tror ikke jeg lyver hvis jeg også sier at dette er turens mest krevende etappe også. Vi skal nå ned igjen fra Vasstindan, bare på nordsiden og ikke sørsiden som vi kom opp. Det er ikke noe forskjell på denne siden fra den andre. Den er like bratt og krevende og i tillegg regner det så steinene er våte og glatte.

Vi tar tiden til hjelp og bruker nesten 2 timer på de få 2,5 kilometerne helt bort til det lille Slenesvatnet der det er et stiskille. Og herfra bærer det opp igjen. Foran oss ligger blant annet Styggeværshaugen og Helvetestinden – og hvis jeg får lov å si at vandreturen reflekteres i navnene, så vet du hva du har foran deg. Været er ekstremt skiftende med solglimt, tåke, vind og regn. Vi karrer oss sakte men sikkert oppover og over den grove ura. Nedenfor Helvetestinden ligger Helvetesbotn. Du kan se vinden virvler opp tåka som en kokende heksegryte over det islagte vannet.

Vinden øker og regnet pisker som små nåler i ansiktet. Det kunne jo ikke vært mer passende å gå over Styggeværshaugen i dette været. Jeg er så kald på hendene at jeg ikke en gang orker å ta opp kamera for å ta bilder. Når vi omsider når det høyeste punktet, er det bare å forte seg videre nedover og vi følger den merkede stien som nå går på baksiden av Gråfjell og er i le for den sure vinden. Stien videre er lettere å gå på, og etter en liten stund kan vi endelig se neste hytte; Svartvassbu. Den første hytta vi ser, er sikringsbua og hovedhytta ligger faktisk flere hundre meter lenger vest. Midt imellom ligger nok en utedo med nydelig utsikt.

Svartvassbu ligger ved Svartevatnet. Mye tyder på en kald sommer her oppe da isen fortsatt ligger tykk over nesten hele vannet. Jeg begynner å få rutinene godt inne. Inn i hytta for å hente bøttene til vann, henter vann, fyrer opp i ovnen og varmer opp vann til både vask og varm drikke. Så kommer en litt morsom samtale opp. Kari spør meg nemlig om jeg kjente på vannet nede i Svartevatnet og lurer på om det er kaldt. Jeg sier at det ligger enorme isklumper i vannet, så det er iiiiiiskaldt! Ok, sier Kari og går ned for å bade! Jeg nøyer meg med varmt vann og et vaskefat innendørs mens Kari tar et isbad. 

Kvelden på hytta går med til kabal, kortspill og middag ala tørket turmat. Svartvassbu er ubetjent, så det finnes ikke proviant på hytta. Det betyr at du må ha med all mat selv. På en så krevende tur er det derfor greit å ha med tørket turmat selv om det ikke er favoritten på tur, men mat må man jo ha. Og tung sekk vil man unngå når man er på tur over så mange dager.  

Vi brukte 5,5 time på turen mellom Vasstindbu og Svartvassbu. Turen er i underkant av 8 km. Etter min mening den mest krevende etappen på turen.

Kjekt å vite om Svartvassbu

• Beliggenhet på 908 moh
• Vann hentes i Svartevatnet (sommer) 
• 12 sengeplasser 
• Det er tillatt med hund kun i uthus/vedbod
• Ubetjent (dvs ikke proviant på hytta)
• Husk å forhåndsbooke plass via denne linken

Dag 4: Når vi nesten går oss bort i tåka ved Hoemskaret

Det er klarvær når vi våkner. Vi spiser frokost og rydder og vasker oss ut av hytta. Neste hytte er Hoemsbu som ligger helt nede ved havsnivå. Før vi kommer dit skal vi helt opp på 1300 meters høyde, så det er ingen lett tur vi har foran oss i dag heller. Vi starter turen over Svartevasshøgda og ned til stiskille ved Nyheia. Helt fra Måsvassbu har vi nå fulgt det som kalles Romsdalsstien. Den avsluttes nede ved Isfjorden der vi startet turen. Romsdalsstien er en 5 dagers tur som også tar med seg hytta Skorgedalsbu, som er hytta før Måsvassbu. 

Skorgedalsbu er en kjempefin hytte som jeg besøkte da jeg var i området for 4 år siden. Du kan lese mer om denne hytta i dette innlegget: Tindebyen Åndalsnes og mektige Romsdalseggen.

Fra stiskille her kan vi nå se helt ned til Isfjorden og der vi startet hele dette Romsdalseventyret. For vår del er vi knapt halvveis og vender nesa videre innover i fjellet. Foran oss har vi Hoemskaret. Vi hadde ikke funnet noe detaljert informasjon om denne etappen, men vi hadde sett noen bilder av svimlende utsikt og kort beskrivelse om at den var krevende. Vi gøyv løs på etappen med med godt mot. Jeg hadde nå skjønt at bratt på kartet også betyr bratt i virkeligheten. Så når vi vandret oppover i dalen og jeg etterhvert så at dalen gikk over i en bratt fjellvegg, visste jeg at stien ett eller annet sted slynget seg opp til toppen. 

På vei opp går du forbi Nyheitinden og en flott isbre. Her stopper jeg og tar et bilde. Jeg går noen skritt videre oppover og stopper for å se etter at Kari fortsatt er rett bak meg. I det jeg snur meg ser jeg tåka komme som et illsint og dampende lokomotiv i full fart. Det tok kun noen sekunder før hele området vi var i var tåkelagt. Plutselig klarte vi ikke å se merkingen foran oss. Vi måtte sondere sten for sten og etter en liten stund fant vi neste merking. Vi passet hele tiden på å ha kontroll på hvor siste merking var. 

Tåka varierte fra tett til mindre tett. Da vi kom til det snølagte området hadde vi ikke noe merking foran oss, bare et stor hvitt felt. Det var her vi begynte å rote. Med vinden kom også snøen og sikten ble veldig dårlig. Hele tiden gikk vi på kart og kompass, men nå måtte vi ty til GPS. Jeg hadde oppgradert min sportsklokke og lastet ned kart med innmerkede stier. Jeg kunne derfor se på klokka at vi var et stykke utenfor stien. Med hjelp av GPS´en på klokka, fant vi stien på andre siden av de store snøområdene. Vi kom oss over skaret og kunne begynne på nedstigningen. Akkurat her var stien veldig dårlig merket og det var mest med hjelp av klokken vi kunne holde oss på rett kjøl. Vinden var sterk og det snødde i tillegg. Jeg begynte å bli veldig kald og var veldig klar for å komme med ned fra skaret. Tåka letter noe og vi kan skimte Hoemsbreen og vannet nedenfor. Akkurat på et punkt så det ut som stien gikk rett utenfor et stup. Heldigvis var det ikke så ille når vi nærmet oss kanten, men du skal helst ikke ha høydeskrekk for å gå her. Litt lenger ned på stien ser jeg at stien skiller seg og du kan ta en variant som går over kanten og ikke langs kanten. De merkene var umulig å se fra den kanten vi kom fra.

Det høyeste punktet over Hoemskaret er på drøye 1300 høydemeter. Neste stopp er Hoemsbu på 36 moh og det er omkring 5 km ned. Det sier seg selv at det er en bratt nedstigning for allerede slitne bein. Merkingen er dårlig og vi tuller litt med stien, men når vi omsider kommer ned til Eikesdalsvatnet følger vi stien langs vannet og helt frem til hytta. Jeg er iskald og våt til skinnet og jeg håper inderlig at det er noen på hytta slik at hytta er god og varm. Nok en gang er vi alene og vi setter igang med å fyre opp. Det viser seg at vi også denne gangen blir vi alene på hytta, så vi breier oss godt ut i stua slik at vi får tørket alle klærne våre. 

Hytta er stor og rommer mange. Vi varmer kun opp stua og tilbringer kvelden der. Utpå kvelden tar jeg en tur på kjøkkenet for å ordne med maten min. Mens jeg står der og rydder litt, hører jeg det knirker i en dør i rommet ved siden av. Jeg lurer på om det er Kari som romsterer, men da jeg åpner døra inn til stua sitter Kari fortsatt i stolen sin og leser bok. Jeg går tilbake til kjøkkenet og fortsetter med mitt da jeg nok en gang hører knirkingen. Jeg ber Kari komme og hun sier at det er jo bare å sjekke inne i det andre rommet. Hun åpner døra til rommet der lyden kom fra og alle dørene videre er lukket. Hvordan i all verden kan det knirke i lukkede dører? Rett før jeg legger meg går jeg igjen tilbake på kjøkkenet for å pusse tenner og nok en gang hører jeg knirkingen. Dette er definitivt ikke innbilning. Jeg lar knirkende, lukkede dører forbli et mysterium på Hoemsbu og går å legger meg i 2. etasje. Heldigvis sovner jeg fort og glemmer knirkingen.

For å komme videre fra Hoemsbu må du bestille båttransport over Eikesdalsvatnet til Vike. Her går det bilvei. For vår del går turen videre til fots i det som kalles Eikesdalen og det kommer et eget innlegg fra denne delen av turen. 

På Hoemsbu er det telefondekning, men du kan også benytte fasttelefonen inne på hytta for å ringe over til Vike for å bestille båttransport (416 39 852). 

Vi brukte 8 timer fra Svartvassbu til Hoemsbu i krevende vær.

Kjekt å vite om Hoemsbu

• Beliggenhet på 36 moh
• Innlagt kaldtvann
• 31 sengeplasser 
• Det er tillatt med hund i annekset
• Selvbetjent
• Solcellenanlegg og lademulighet for mobiltelefon
• Husk å forhåndsbooke plass via denne linken
• Mobildekning

Felles for alle hyttene: 

• Vedfyring
• Mat tilberedes på gass
• Solcellepanel til lys på alle hyttene. Mobillading kun på Hoemsbu. 
• Stearinlys, dopapir og ved finnes på hytta
• Det finnes dyner og puter – ta med egen lakenpose, sengetøy eller sovepose

Dette var de første 4 dagene av min 8 dagers lange vandretur. Jeg har valgt å dele opp innleggene i 2 deler; Romsdalen og Eikesdalen. Siste delen av turen kan du lese om i dette innlegget.

Med unntak av etappen fra Isfjorden til Måsvassbu som er merket som enkel, er de andre etappene på denne turen er merket som krevende. Når du får krevende vær i tillegg, vil turen bli ganske så tøff. Etappene er ikke så lange, men terrenget og alle høydemeterne du må opp og ned, gjør også turen alt annet enn lett. Det er en fordel å ha gått en del i fjellet før du legger ut på akkurat denne turen.

• Mer informasjon om disse etappene og hyttene finner du på ut.no.
• I denne linken kan du også lese om hele Romsdalsstien.

Turen ble gjennomført september 2020.