Opp og ned i Ryfylkeheiane

Årets påskeskitur ble lagt til Ryfylkeheiane. Det skulle vise seg å bli en tur med mye opp og ned, i tillegg til mye forskjellig vær og føreforhold.

Haukeliseter fjellstue – Holmavatnhytta

Turen starter på Haukeliseter. Hit kommer du enkelt med buss fra Oslo, Bergen, Haugesund, Stavanger eller Kristiansand. Bussen stopper rett utenfor Haukeliseter fjellstue og du kan rett og slett bare spenne på deg skiene og stikke til fjells. Bussen vår ankommer på kvelden, så vi overnatter en natt her før turen begynner. Med meg har jeg mine to trofaste turvenninner, Kari og Ingvild.

Ingenting er som å våkne opp til en knallblå himmel, behagelige vintertemperaturer og hvite fjell så langt du ser. Vår første overnatting er den selvbetjente hytta Holmavatn. Siden vi har tjuvstartet litt på påsketuren vår, er det bare 2 andre på hytta før oss. Det er derfor god plass her. Etter at mørket har lagt seg, ramler også 2 jenter inn på hytta, sjeleglade for endelig å ha nådd frem. I mørket bli kilometerne ekstra lange.

Kvelden på Holmavatn er magisk. Solen farger himmelen lilla, rød, purpur og rosa. Stillheten er til å ta å føle på, og jeg kjenner at det ikke er noe annet sted i hele verden jeg vil være akkurat nå. Når vi legger oss, kjenner jeg at jeg har vært litt ivrig i pakkeprosessen. Nakken, skuldre og rygg føles noe mørbanket. Heldigvis blir sekken bittelitt lettere neste dag siden jeg hadde unnet meg medbragt middag til den første kvelden.

Fakta første etappe:

• Haukeliseter fjellstue (1000 moh) – Holmevatnhytta (1130 moh)
• 20 km
• 5,5 time på skarete og vanskelig føre. (Alle tidene er oppgitt uten spisepauser.)

Holmavatnhytta – Bleskestadmoen

På dag 2 våkner vi av at vinden suser godt rundt hytteveggen. Vi har en relativt enkel etappe foran oss, så vi tar det med ro denne morningen. En av de andre gjestene, en hyggelig fyr fra Bergen som skal gå samme vei, velger å slå følge med oss til neste hytte. Rett nedenfor hytta ligger et stort vann vi skal krysse. Så fort jeg kommer ut på vannet tar vinden tak i meg og jeg suser av gårde. Uten engang å ta armene ut fra kroppen, kom jeg opp i 32 km/t. Jeg måtte ploge for å stoppe – på et pannekakeflatt vann! Det var ekstremt. Værvarselet sa stiv kuling og dagens lette etappe ble ikke så lett allikevel. Heldigvis hadde vi klar sikt og sol. Det gjør alltid godt.

Denne etappens overnatting skulle bli Bleskestadmoen. En relativt stor hytte med 36 sengeplasser. Dette er Stavanger Turistforenings eldste hytte og ligger vakkert til på en stølsvoll. Den ligger helt nede på 711 moh og er omkranset av fjellbjørkeskog. Men med snaufjellene stikkende opp på alle kanter rundt deg, har du fortsatt følelsen av å være på fjellet. Jeg vet ikke helt hva det er med meg og hoppebilder, men denne gangen klarte jeg det til og med med ski på beina – her utenfor Bleskestadmoen.

Vi tar en titt i proviantlageret og bestemmer oss for at kveldens middag blir bacalao. Hermetikkmat er ikke min favoritt, så som et kompromiss mot det, har jeg båret med meg vin i sekken hele veien over fjellet. Det skal ikke stå på kosen på mine skiturer. Flere spreke fjellfolk har gått fra Haukeliseter, forbi Holmevatnhytta og har derfor ”tatt oss igjen”.  Det er derfor godt med folk denne kvelden, noe som er veldig sosialt. På de betjente hyttene kommer du lett i kontakt med folk. Praten går løst og fast om fjellturer, vær og smøretips. Som østlending i Ryfylkeheiane kommer spørsmålet om hva som fikk meg til å legge skituren min til dette området. Svaret mitt er enkelt. Min turvenninne Ingvild er fra Stavanger, og dette året skulle vi gå i ”hennes” området. En annen god grunn jeg har, er at jeg har jo ikke vært her før – så da er det jo klart området må utforskes. Og så samler jeg jo på DNT hytter. Bare det er vel grunn god nok?

Fakta andre etappe:

• Holmavatnhytta (1130 moh) – Bleskestadmoen (711 moh)
• 18 km
• 5 timer på skarete føre og mye vind (både med-, side, og motvind denne dagen)

Bleskestadmoen – Krossvatn

På dag 3 våkner vi til et noe grått vær. Vinden har løyet og temperaturen ligger på knappe minusgraden. Når du har ramla helt ned på litt over 700 høydemeter sier det seg selv at dette er dagen for oppoverbakker. De første 4 kilometerne går oppover. I 1,5 time labber jeg sakte med sikkert opp 300 høydemetere. Men jeg skal tippe nesten 1240 moh før jeg når dagens høyeste punkt. Dette var heller ikke min dag. Klisteret jeg hadde under skia som funket som en drøm dagen før, var et evig kladdekaos denne dagen. Jeg hadde bedre ski med feller, enn uten. Så det ble en dag med feller. Dårlig ski, dårlig sikt og lang etappe. Det skulle gå 10 timer fra vi startet til vi nådde hytta Krossvatn. Vi fikk det siste soverommet og hytta var nok en gang fylt med glade og slitne fjellfolk. Med litt kreativitet ble det nok en god middag med vin som følge.

Fakta tredje etappe:

• Bleskestadmoen (711 moh) – Krossvatn (1090 moh)
• 29 km
• 9 timer på tungt føre

Krossvatn – Stranddalen

Noen snakket om å sove lenge. Det har jeg aldri skjønt på en DNT hytte. Klokken 07:00 er det som oftest fullt liv og røre i hytta. Jeg blir liggende i senga en stund før jeg sånn passe stiv og støl kryper ut av lakenposen. Da er de første allerede på vei ut døren. Vår dagsetappe er mye kortere enn gårsdagens, så vi tar det meste i sakte tempo denne morgenen. Når alle har spent på seg skiene og staket seg ut en kurs, kan vi sitte der med tekoppen og nyte stillheten en liten stund før lag på lag med ull og skitøy skal på. Vi gjør siste opprydding av hytta, sørger for at ved er fylt på slik at det er både trivelig og enkelt for de neste som kommer.

Sikten dagen før var ikke noe å skryte av, denne dagen er den ikke en gang noe å snakke om. Det er det vi kaller white out – eller som min turvenninne fra Stavanger sier; jordmørkt! Jeg fikk aldri det uttrykket til å stemme. Uansett, på en dag som denne konsentrerer du deg om å se neste kvist. Du klarer ikke å se om det går opp eller ned, og er du ikke oppmerksom nok, kan det gå riktig så ille. Ryfylkeheiane er opp en hei og ned en hei. Hele tiden!

I tillegg til tåke, kom det ned en del snø. Klisteret under skia var heldigvis fjernet. Jeg måtte låne klisterfjerner fra sjølveste sjefen for Stavanger Turistforening. Hvordan kan jeg glemme å ta med dette selv? Pinlig! Til mitt dårlige forsvar – jeg hadde i grunn ikke planer om å bruke det medbragte klisteret. Jeg hater faktisk klister. Jeg har ennå ikke opplevd en tube klister som det ikke går hull på. Har du prøvd å bære et par klistersmurte ski med ullvotter. Vottene sitter godt fast i staven etterpå, for å si det sånn!

Nok om klister! Dagens etappe ble en sjarmøretappe å regne i forhold til gårsdagens. Med vindsekken som levegg, tok vi oss tid til en lang og deilig pause. De aller raskeste spiser matpakka i fart. Turfolk som meg og mitt turfølge tar tid til å sette seg ned, uansett vær. Og vi hadde gode marginer til å nå frem til neste hytte før det ble mørkt.

Vår siste hytte var Stranddalen. Om sommeren er dette en betjent hytte, men om vinteren er bare den selvbetjente delen åpen. Her er jeg så heldig at hyttevaktene er gode venner av Ingvild, så her ventet det litt ekstraservice i form av hjemmelaget mat og mer vin. På grunn av det dårlige været som møtte oss, hadde vi hoppet over en planlagt avstikker til en hytte (Jonstølen) som ligger på 720 moh. Vi hadde rett og slett ikke lyst til å klatre oppover heiene nok en dag. Det betydde 2 dager på Strandalen istedet.

En hviledag er aldri feil. Med en sol som fortsatt var fraværende, fant jeg det meget behagelig å nyte hele formiddagen i vannrett posisjon med en god bok. Føttene var såre, men ved å tape de godt før hver tur, holdt jeg gnagsårene unna.

Stranddalen ligger tydeligvis på en litt forblåst plass, for det er sjelden den er fri for snø. Vinduene hadde blitt gravd frem og hyttevaktenes 12-årige sønn hadde jobbet iherdig for å lage den aller beste hyttestemningen ved å lage mange, fine snølykter foran vinduene. Det hele ble avsluttet med en særdeles nydelig middag på vestlandsk vis; pinnekjøtt med kumle og kålerabistappe! For et herlig fjelliv!!! 

Fakta fjerde etappe:

• Krossvatn (1090 moh) – Stranddalen (970 moh)
• 17 km
• 5,5 time i et lite lag nysnø og veldig dårlig sikt. Litt kladdeføre.

Stranddalen – Kvilldal

Etter 5 dager på fjellet, var det på tide å tenke på returen. Etter en drøy 2 timers skitur i skikkelig bratte nedoverkneiker, kommer du til Kvilldal (Saurdal) der vi er så heldige å ha Ingvilds bil parkert. Har du ikke en slik mulighet, må du bestille taxi ned til Suldalsosen (11 km) og ta buss herfra nordover til Røldal slik at du kan ta Haukeliekspressen videre tilbake der du kom fra. Et annet alternativ er å ta bussen sørover fra Suldalsosen til Sand, og videre etter bussbytte fra Sand direkte til Stavanger. NB! Sjekk busstidene før du planlegger returen.

Nyttige lenker:

• Bussruter fra Sand til Stavanger
• Suldal Billag (buss fra Suldalsosen til Sand eller Røldal)
• Haukeliekspressen (NOR-WAY bussekspress)

Fakta femte etappe:

• Stranddalen (970 moh) – Kvilldal (590 moh)
• 7 km
• 2-2,5 time på ekstremt skarete og skarpt føre. Mye trasking til fots under slike forhold.

God tur…, og husk å lese de nye fjellvettreglene før du tar turen til fjells!