På vandring i Luthers fotspor

Drypp drypp drypp drypp dryppdryppdrypp DRYPPDRYPPDRYPP!!!

Jeg ligger i en god, myk, deilig og varm seng inne på et hotellrom i Eisenach, en liten by i delstaten Thüringen i Tyskland. Utenfor sildrer regnet ned i strie strømmer. Flere ganger gjennom natten har jeg våknet og hørt lyden av regn. Jeg håper regnet vil gi seg når natt går over til dag, men ifølge min gode venn Yr, får jeg beskjed om det motsatt. Regnet skal bare øke.

Wanderland Thüringen – Vandrelandet Thüringen

Og hva gjør jeg nå i Eisenach – en akkurat passe stor by på bondelandet i Thüringen? Stikkordet er vandrefestival. Vandrefestival og striregn er i utgangspunktet ikke den beste kombinasjonen. Men lar regnet hindre tyskerne i å gå på tur? Som turglad nordmann har jeg vært ute en regnværsdag før. Og med meg i bagasjen har jeg regntøy og gore-tex sko, og ull, masse ull. På morgenen tar jeg en telefon til min guide for dagen. Min rustne skoletysk kommer til kort og min gode venninne og reisefølge på denne turen overtar samtalen. Dialekten her nede var rett og slett litt for schwierig for meg.

Guiden sier turen gjennomføres som planlagt og tipset er: Ta med paraply! Jeg har aldri gått på tur med paraply før. Den bruker jeg liksom bare hvis jeg skal spasere til butikken, ikke når jeg skal vandre flere timer i skogen. Så, denne julidagen kler jeg på meg ullundertøy, stilongs og regntøy, gore-tex sko og sydvest – og tar med paraply!

Etter et snaut kvarter på toget, hopper vi av i Hörshel rett utenfor Eisenach. Her møter vi guiden vår Wolfram og et tyvetalls andre som har meldt seg på samme tur. Tross noe frafall, er vi fortsatt en stor gjeng. Og det er ingen underdrivelse at min venninne og jeg trekker ned snittalderen i gruppa betraktelig. Er det bare de eldre som turte trosse regnværet i dag? Og de to unge, norske vikingene?

Og samtlige har paraply! Vel, ikke guiden Wolfram. Han bærer i stedet stolt et lite flagg over skulderen som forteller at dette er vandrefestival nr. 117 i Tyskland.

Der Kummeläquator liegt in Thüringen

Før vi skal starte på den 16 km lange turen gjennom skogen, besøker vi kirken i Hörshel. Sittende på kirkebenken får jeg høre historien om noe som kalles karveekvator. Turen vi skal gå heter nemlig Der Kummeläquator liegt in Thüringen, og Wolfram forteller at vi nå befinner oss på karveekvator. Sør for denne såkalte ekvatorlinjen finnes det ikke pølser med karve, mens det nord for ekvator brukes det karve i pølsene. Og jo lenger øst, jo mer karve. En av de mest kjente pølsene i Tyskland, er Thüringer bratwurst, og den har derfor ikke overraskende nok, smak av karve. Dette har jeg aldri smakt, og bestemmer meg for at ved første mulighet, skal jeg spise denne lokale spesialiteten.

Fra kirken går vi forbi et par gårder, og vips så er vi i skogen. Turen går på myk skogbunn og fine traktor- eller grusveier. Veiene er godt skiltet og valgmulighetene er mange. Her kan du gjøre turen så kort eller lang du vil. Flere steder dukker det også opp fine utsiktspunkter.

Regnet påvirker foreløpig ikke stemningen i vandregruppa. Det nynnes og synges og etterhvert kommer vi i prat med flere av deltakerne. Her snakkes det kun tysk, så jeg får prøvd meg litt. Tyskerne er heldigvis tålmodige med meg. Min skoletysk som etterhvert ble godt oppfrisket av et 4 måneders opphold i Berlin i 2006, har dessverre gått rett i glemmeboken. Min venninne snakker heldigvis flytende tysk og redder meg i flere situasjoner. Denne generasjonen hadde kun russisk på skolen, og derfor kan nesten ingen engelsk.

Turen vi går, krysser ikke bare karveekvator, men også grensen mellom det tidligere Vest-Tyskland og Øst-Tyskland (DDR). Vi går nå fra øst over til vest, og et sted midt i skogen kommer vi til et skilt som mer eller mindre forteller oss at før i tiden kom du hit, men ikke lenger… Heldigvis er det historie nå, og vi tusler videre.

Underveis på turen, finnes små hytter der man kan søke ly for både regn og vind. Det føles greit å gjemme seg litt for regnet som stadig øser ned. Himmelen er åpen og det finnes ikke et eneste tegn på at det skal lette eller gi seg. Jeg er heldigvis god og varm. Skoene er fortsatt tørre og sydvesten hindrer regnet å trenge ned i nakken. Snacks og medbragt varm te inntas stående før vi fortsetter videre på det som kalles Rennsteig.

Rennsteig – Tysklands mest populære langdistanserute

Rennsteig er en langdistanserute som starter her i Hörschel og strekker seg hele 170 km sørvestover til Blankenstein på grensen til Bayern. Rennsteig er markert med store og tydelige R´er på trærne eller med egne skilt hvis du møter på et kryss. Akkurat nå kjennes det helt greit ut at jeg bare skal vandre en kort etappe på denne ruta. Underveis i regnet møter jeg på 2 vandrere med store sekker. Kanskje de kommer helt fra Blankenstein og hvert øyeblikk er fremme ved turens ende? Jeg kjenner at jeg må undersøke denne Rennsteig litt nærmere, men i dette øyeblikk er jeg mest opptatt av hvor langt det er igjen til borgen vi skal besøke.

Ruinene etter Brandenburg

Etter 4 lange og våte timer, begynner turen å nærme seg slutten. Vi kan endelig se Brandenburg som er vårt siste stopp på turen. Brandenburg er en borg som kan dateres helt tilbake til 1140. I dag er det mer eller mindre bare ruinene etter borgen som står igjen.

Tross god stemning i gruppa, kan man merke en viss mutthet. Det snakkes ikke så mye og vandringen er målrettet. Det er tydelig at kroppene våre har nådd en grense og flere begynner å bli kalde. Selv har skoene mine blitt våte. Vann finner veien inn overalt, og selv om skoene er tette, kommer det vann inn fra ankelen og ned. Jeg begynner å bli kald på hendene og vannet har trengt seg innunder kanten på jakkeermet.

Vår omtenksomsfulle guide ser nedover den sleipe gressbakken og mumler noe jeg forstår – kleine umweg. Han vil at vi skal ta en liten omvei for å unngå den mest sannsynlig litt glatte og sleipe nedoverbakken. Wolfram snur seg og går tilbake. Det er ikke en eneste i turfølget som følger etter. Ordet omvei var helt feil valg av ord akkurat nå. Hele gruppen velger den opprinnelige planen og går forsiktig ned den litt bratte skråningen. Vi ser målet foran oss, og dit skal vi korteste vei. Det er tydelig at gruppen har overskredet komfortgrensen sin, og ingen er ikke klare for å gå lengre enn vi strengt tatt må.

Vel fremme ved borgen får vi beskjed om å gå opp trappen og inn i tårnet. Litt motvillig går vi alle som en inn. Det som venter oss der er et oppvarmet rom og varm kaffe. Stemningen stiger til værs som en rakett! Jeg tar turen helt til topps i tårnet og får en fin utsikt over borgruinene og området rundt.

Vi befinner oss nå i det østlige av borgens to tårn. Her er det et lite museum over 2 etasjer. En lokal guide forteller oss litt historie fra da Brandenburg var i bruk. Slottet har hatt mange eiere gjennom årene. Opprinnelsen er ikke dokumentert noe sted, men det hevdes at den eldste delen er fra 1140. I 1936 ble slottsruinene overtatt av statsregjeringen i Thüringen. I de 40 påfølgende årene lå borgen brakk da den lå i et forbudt DDR område helt på grensen til Vest-Tyskland. I perioden 1990 – 1994 gjennomgikk borgen betydelige restaureringer og i dag er det åpent for publikum.

Vandring i grenseland

Fra borgen er det knappe 2 kilometer til tettstedet Herleshausen der vi skal ta toget tilbake til Eisenach. På veien krysser vi både elven Werra og nok en gang grensen mellom øst og vest. En skulptur er satt opp her, såkalt grensekunst. Det viser en person som er inneklemt mellom 2 blokker og det ser ut som han strever seg over til riktig side. Eller kanskje han føler seg inneklemt mellom denne grensen som splittet Tyskland i to?

Vi går langs en fin allé med flotte trær på begge sider. Det var akkurat her grensen gikk. På høyre side Øst-Tyskland og på venstre side Vest-Tyskland.

Vel tilbake på hotellet trer jeg inn i resepsjonen som en våt og druknet katt. Resepsjonisten ser på meg med oppsperrede øyne som tydelig sier:”Har dere virkelig vært ute å gått i dette regnværet?” Mitt spørsmål er enkelt? Hvor er badstua? Tanken på en varm badstu var det eneste som sto i hodet mitt nå. Jeg finner veien til badstua, vrenger av meg klærne som nå har rukket å bli våte helt inn til skinnet. Kroppen ser mer ut som en hvit rosin. Det føles ut som jeg er våt helt inn til ryggsøylen. I badstua varmes kroppen sakte med sikkert opp. Utenfor ser jeg regnet som fortsatt ustoppelig pisker på vinduet slik det har gjort det siste døgnet. Jeg hadde ikke forstilt meg at det kunne regnet så mye og så lenge på en gang.

Når kvelden kommer, og både kropp og klær er tørre, er det tid for å la turen synke inn. Nå kan jeg nyte en deilig middag og et godt glass vin. Jeg tenker tilbake på dagens flotte tur. For tross regnet er landskapet og naturen like vakker. Kunsten å nyte er heldigvis til stedet. Med gode klær og riktig utstyr, er det slettes ingen sak å vandre i regn, men det er jo klart at kroppens vannsøyle også har en grense.

Jeg er også meget imponert over den store gruppen med hyggelige tyskere som også trosset regnet. Tempoet var hele tide oppe sammen med humøret. Det var dog en liten hump i veien rett før borgen, men det skulle jo ikke mye til før smilet var tilbake der det startet.

Rett før jeg sovner, tar jeg en siste titt på Yr som ikke har endret noe på sine værprognoser for neste dag. Regnet skal fortsette og fortsette. Og i morgen står nok en tur på agendaen. En enda lenger tur enn det jeg har gjennomført i dag. Akkurat det kjenner jeg at jeg må jeg sove litt på.

Fakta Deutscher Wandertag

De tyske vandredagene er en festival som hvert år holdes et nytt sted i Tyskland. Dette er 3. gangen vandredagene holdes i Eisenach. I år feires det også at det er 500 år siden reformasjonen i Tyskland. I 1517 slo Martin Luther opp de 95 tesene i Wittenberg i Thüringen. Disse vandredagene som er den 117. i rekken, har derfor fokus på dette jubileumet og festivalen har fått slagordet Wandern auf Luthers Spuren – Vandring i Luthers fotspor. I hele 16 dager kan du få guidede vandreturer i store deler av Thüringen. Selve ”festen” holdes i sentrum av Eisenach i de 5 siste dagene av festivalen. Her rigges det opp en både scene og salgsboder.

Luther var en mann som vandret mye, og mange av turene går nettopp på veiene Luther brukte for 500 år siden. Disse veiene han brukte er i dag markert med ”L” på veiene og stiene rundt i hele delstaten Thüringen. I alt er det ca 1000 km med markerte turveier som går under betegnelsen Lutherweg.

Delstaten Thüringen

Dette er en av de minste delstatene i Tyskland og befinner seg ganske så midt i landet. Denne delstaten er den mist befolkede av alle delstater i Tyskland. Kun 2,26 millioner innbyggere bor i Thüringen, som er under 3% av Tysklands befolkning.

Thüringer Wald er Tysklands største sammenhengende skogsområde. Erfurt er delstatens hovedstad, men Eisenach som er dette årets vandrehovedstad, er også en viktig by. Jeg bodde i Eisenach under mitt opphold, og mer om denne koselige byen kommer i senere innlegg.

Reisen ble gjennomført i samarbeid med German National Tourist Office Norway og Thüringer Tourismus (juli 2017).