Ryfylkeheiene – der været bestemmer

Kalenderen viser langt uti juli, og jeg hadde ennå ikke satt mine bein på et fjell. Det er faktisk krise det. Jeg ringer Ingvild, min gode turvenninne som bor i Stavanger. Jeg inviterer rett og slett meg selv over og Ingvild er den beste. ”Bare kom du, så finner vi et fjell!”

Et par dager senere, sitter jeg på flyet med fjellstøvler og sekk. Jeg møter både Ingvild og nok en felles turvenninne, Kathrine. De har lagt en super plan. Vi skal ta turistferja over Lysefjorden til Flørli og gå alle de 4.444 trappetrinnene opp til toppen av fjellet. Og det med sekk og stæsj, for vi skal overnatte i telt på toppen.

På vei til min aller første sommertelttur!

YR hadde meldt nedbør for første gang på uker, ja nesten måneder føltes det som. Det brydde ikke vestlandsdamene seg så mye om, så da gjorde ikke jeg det heller. Derfor var telt ene og alene planen. Min første telttur på ekte, for å si det sånn. Der jeg både skulle bære og sette opp teltet selv. Det er jo nesten helt utrolig at jeg måtte tippe 40 før dette skulle skje, så glad som jeg er i fjellet. Vel, la oss si min helt ekte telttur på sommerstid, for jeg hadde min store teltdebut denne vinteren faktisk, da jeg gikk på ski på Svalbard, men det er en helt annen historie og innebar kuldegrader. På denne turen var det mer enn bra nok med plussgrader.

Når vi kommer til kaia på Lauvvik, parkerer vi bilen og gjør oss klare for å gå ned til ferja. Telefonen til Kathrine ringer og vi skjønner på samtalen at det ikke blir noen ferjetur til Flørli på oss. Det er for mye vind! Takler ikke båtene på Lysefjorden litt vind altså? Vi setter i gang en plan B. Det er nemlig lørdag og vanlig ruteferje til Flørli går ikke denne dagen og turistferja har nå parkert, men det går vanlig ruteferje over til andre siden av fjorden og bilen har vi jo.

Vinddalen og DNT-hyttene Skåpet

Vestlandsdamene sier vi kan kjøre inn til Vinddalen og gå inn til Skåpet. Å ja! De ikoniske hyttene Skåpet har jeg lest mye om! God idé! Vi stopper i Forsand og kjøper is fra den råååsa butikken ved kaia. Vi kikker på kartet og er enige om at plan B er en god plan.

Vi snirkler oss innover dalen på svingete veier i ekte vestlandstil. Omsider kommer vi til veis ende og parkerer bilen. Det er definitivt shorts og singlet-vær. Vi hiver på oss sekkene og tar beina fatt videre. Stien er knusktørr og fin, og vi går langs elveleie oppover i Vinddalen. Det er grønt og frodig og vi befinner oss på rundt 400 moh.

Skåpet ligger på drøye 600 moh, og det tar en drøy times gange å komme seg dit. Med litt pauser og fiksing på utstyr, bruker vi 1,5 time. Vi har ikke dårlig tid selv om det er langt utpå ettermiddagen. På Skåpet er det fullt uansett, men det er moro å få sett hyttene.

Dusj med utsikt

Når vi ankommer Skåpet er det turfolk både her og der. Vi kikker så vidt inn i hovedhytta og jeg får beskjed om at jeg må ta dusjen i nærmere øyesyn. Dusj ja, det er jo luksus i fjellheimen det. Og for en dusj! Du må dog jobbe litt for å kunne ta deg en dusj. Du må selv fylle opp vann i dunken og du må også derfor varme opp vannet om du ikke ønsker en kald dusj. Men med en glovarm badstu i samme bygg, så er det digg med en kald og frisk dusj også.

Nei, Skåpet får være Skåpet for denne gang. Jeg må jo uansett tilbake for å overnatte her en gang og tilbringe litt tid i de vakre omgivelsene rundt hytta.

Vi tusler videre innover og oppover i fjellet og vi syns egentlig at det å vandre denne ettermiddagen er helt supert. Vi vil jo ikke slå leir helt enda. Så da legger vi en ny plan, plan C. Hva om vi går hele veien over fjellet til Flørli? Så tar vi båten inn igjen dagen etter. Utfordringen blir da å komme tilbake til Vinddalen som er minst 3 mil innover fra ferjeleiet. Vestlandsvenninnene mine er positive og sier at det alltid løser seg, på en eller annen måte, så transporten kan vi tenke på når vi kommer til Flørli i morgen engang. Så da kjører vi på med den nye planen. Jeg elsker turer der rett og slett turen blir til underveis.

Finnes det flate teltplasser i Ryfylkeheiene tro?

Vi blir enige om å finne den perfekte teltplassen og slå opp teltene før regnet eventuelt kommer. For YR sa nemlig at det kunne komme mellom 0,5 – 20 mm nedbør på noen timer. Litt sånn helgardering fra YR sin side, men de betyr jo også at det ikke behøver å bli så ekstremt. YR hadde også et aldri så lite lyn på skya si, og det respekterer vi. Vi ønsker derfor ikke å campe på et av de høyeste partiene.

Vi begynner derfor nedstigningen til Flørli, og finner raskt en perfekt plass for våre 2 små telt. Og med utsikt og alle greier. Vi lemper av oss sekkene og i samme sekund som sekken treffer bakken, åpner himmelen seg. Helt uten forvarsel. Jeg er sikker på at jeg ble fortere våt her enn om jeg hadde stått i dusjen hjemme.

Hold på teltet!

Hjelpes altså! Her er vi 1 novise på telting (meg altså), 1 sånn litt mer erfaren og 1 supererfaren. Jeg sier til Kathrine (den supererfarne) at nå må hun bare gi oss beskjed om hva vi skal gjøre. Det aller viktigste er i hvert fall å holde godt nok fast i teltet så det ikke blåser bort. Så fort teltstenger er på plass og vi spenner opp teltet, blir det bardunert fast akkurat der vi står. Vi har ikke tid til å finne den aller beste vinkelen eller det flateste partiet. Her er det bare å tenke på at teltet skal opp og ikke blåse bort.

Det er hakket før det hagler og regnet gjør vondt på den bare huden. Det er faktisk første gang jeg fryser denne sommeren. Det er lenge siden sist jeg var kald og jeg har ikke akkurat savnet det. Omsider har vi fått opp våre 2 telt og jeg spretter raskt inn i teltet vårt. Jeg deler telt med Ingvild og jeg prøver å ta så lite plass som mulig inne i det relativt lille 2-mannsteltet. Første prosjekt er å få av de klissvåte og iskalde klærne og jeg håper at det fortsatt er noen tørre klær igjen i sekken. Joda, pakkeposene mine holder det de lover.

Etter å ha skiftet klær i en noget pussig stilling jeg sikkert hadde fått gode yogapoeng på, var det om å gjøre å få luft i liggeunderlaget. Jeg står med vann til anklene inne i teltet og pumper meg svett til underlaget har fått nok luft. Jeg hjelper Ingvild med å få luft i hennes underlag også, og vi håper dypt og inderlig at liggeunderlagene er vanntette. Vi legger de side om side og klyver opp på hvert vårt liggeunderlag. Nå er det om å gjøre å holde seg oppe på underlaget. Der er det i hvert fall tørt. Enn så lenge.

Vi spør om Kathrine vil komme over til oss så vi kan spise middag sammen. Utfordringen blir å komme over fra hennes telt til vårt telt uten å bli våt, selv om det bare er en knapp meter. YR leverer helt klart regn på høyre siden av skalaen. Dette er ikke en ussel skur akkurat. Kathrine sier hun kan kommer over litt senere, kanskje når det ikke er åpen himmel over oss.

Jeg kryper ekstra godt ned i soveposen som heldigvis er tørr, og finner frem kveldens Real. På grunn av den store skogbrannfaren som akkurat i disse timene kanskje allikevel ikke er så stor, har vi tatt med masse varmt vann på termos. Middagen er derfor klar på 8 minutter! Og det passer meg utmerket. Magen romler skikkelig og vi klarer ikke vente disse 8 minuttene uten å hive i oss litt snacks som Ingvild har på lur.

Jeg avslutter middagen med en varm kopp te og dytter i meg litt mer snacks. Utenfor teltet både smeller og buldrer det. Jeg teller sekunder mellom lyn og torden, og det er såpass at det ikke er rett nedi lia. Vi roper over til Kathrine for å høre om det er noe liv i teltet der. Intet svar. Vi regner med at hun har puttet en lydbok på øret og har funnet seg til rette i teltet sitt.

Jeg kjenner øynene begynner å glippe og lurer på om det egentlig er like greit å bare legge seg ned for å sove. Så kommer jeg på at det egentlig er veldig lurt å gå å tisse før jeg sovner. Det er bare at jeg har ikke lyst til å gå utenfor teltet igjen. Det regner fortsatt tett. Det er ikke like ekstremt som da vi satte opp teltet, men det hamrer godt på teltduken.

Jeg tenker og jeg grubler. Jeg kommer på at jeg har jo regnjakke i sekken, så kanskje like gjerne finne frem den da. I regnjakke og truse, kvinner jeg meg opp og trår ut i det som nå er mer eller mindre en myr. Med vann til langt over anklene, spretter jeg ut og gjør mitt fornødne. Hopper inn i teltet og tørker beina tørre med håndkle mitt før jeg kryper ned i soveposen igjen.

Puuuh…. NÅ kan jeg sove. Jeg kan nesten høre vannet sildre forbi som en bekk under meg, for helt flatt tror jeg ikke det går an å ligge i disse heiene. Jeg satser på at jeg klarer å holde soveposen oppe på liggeunderlaget natten igjennom og sovner til slutt både varm og fornøyd.

En skikkelig chill teltmorgen…

Jeg er ikke en dreven camper, så at jeg har sovet godt er en overdrivelse. Klokken har knapt blitt 07 og det er helt stille utenfor. Ikke noe regn som trommer på teltduken og jeg tror jammen meg det er sol jeg skimter utenfor. Jeg kaver meg mindre elegant ut av soveposen. Kroppen er sånn passe stiv og støl etter natta. Jeg tråkker ut i det våte gresset og beveger meg over til der solen har plassert sine første stråler. Det er en helt annen temperatur denne morgenen. I går viste gradestokken nærmere 30 grader på det varmeste. Denne morgenen er det bare 17-18 grader og friskt. Deilig og frisk fjelluft! Åhh, som jeg har savnet det denne sommeren som stort sett har blitt tilbragt i den dype og heite Oslogryta.

Kathrine våkner og stikker hodet ut av teltet. Selv den drevne camperen av oss har hatt litt utfordringer. Teltplassen ble jo som sagt ikke valgt med omhu, og hun sier hun har sovet litt i samme fasong som en banan. På en kul, litt på skeiva…

Vi slumrer lenge denne morgenen. Nyter utsikten over Lysefjorden og heiene bak. Drikker te og spiser Kathrines hjemmebakte biscotti. Vi bestemmer oss for å innta frokosten ved Flørlistølen litt lenger ned. Vi pakker effektiv ned campen og begynner på dagens meget lette etappe. Vi når fort ned til DNT-hytta Flørlistølen og setter oss i trappa der. Håpet var at det var noen på hytta slik at vi kunne få kokt opp litt mer vann. Hytta var bebodd, men hytteboerne hadde mest sannsynlig allerede lagt ut på dagens tur.

Flørli – grenda med verdens lengste tretrapp

Det er bratt det siste stykket helt ned til Flørli. Vi får følge av en sau med to lam, ellers er det stille denne søndagsmorgenen. Ferja tilbake til sivilisasjonen går jo ikke før nærmere kl. 16, så vi har goooood tid. Vi snakker om at vi kan jo kanskje ta trappene et stykke opp. Kanskje ikke alle 4.444, men så mange vi gidder. Vi får se. Vi har lært at vi ikke skal legge så mye planer på tur.

Vi somler på veien ned, nyter utsikt og tar bilder. Når vi kommer ned til det som de kaller bygda, tar vi turen innom DNT-hytta Flørli Turiststasjon. Dette er bygdas gamle skole og er et koselig gammelt hus som har blitt pusset opp utvendig de siste årene. Jeg kunne fint tilbragt litt tid her kjenner jeg.

Når vi omsider kommer helt ned, finner vi kafeén og unner oss både kald drikke og is. Ikke det at vi har slitt så fælt akkurat denne dagen, men is og lokal eplesaft smaker digg okke som altså!

Vi kikker på klokka og selv om det er et par timer til ferja kommer, så er det egentlig ingen av oss som har sånn kjempelyst til å begynne å klatre trappene opp langs fjellsiden igjen. Jeg tar meg heller en tur inn på det gamle kraftverket på Flørli og leser litt om historien her. Jeg vet at jeg kommer tilbake hit. Jeg må jo en gang gå trappene. Og jeg må jo overnatte på både Flørli Turiststasjon og på de flotte hyttene på Skåpet, en sann hyttesamler som jeg er.

Selv om været hindret oss i den planlagte ruta og gjorde teltingen om til det som der og da føltes som en nød-natt, har jeg langt ifra blitt skremt fra både telting og ytterligere Ryfylkebesøk. Jeg elsker naturen i dette området og Lysefjorden med de flotte fjellene rundt er så mektige. Jeg vet at jeg kommer tilbake hit, igjen og igjen!

Ryfylke altså – selv om du bruste litt ekstra med fjøra denne gangen, så sees vi garantert igjen!

(Turen ble gjennomført juli 2018)