På piknik med en serbisk familie

Det er helt innafor med en hviledag når man skal være en uke på vandreferie i Serbia. Og hva gjør man på slike inneklemte hviledager – jo man spiser mat for å fylle på energilagrene til resten av turen.

Fra Vrnjačka Banja kjører vi enda lengre ut på bygda. Vi skal treffe familien til vår lokale guide, Mio. De har invitert oss på piknik med familien. Når vi ankommer huset i den lille bygda de bor i, er det Mira, tanten til Mio, som ønsker oss velkommen. Hun snakker i vei på serbisk og smiler fra øret til øret. Jeg har lært meg noen få fraser på serbisk, men de kommer jeg ikke akkurat langt med akkurat nå. Jeg smiler og nikker tilbake – kroppsspråk er heldigvis internasjonalt.

Hun tar oss med inn i bakgården. Her vandrer hønene fritt og vi går videre til en inngjerding. Hun roper på Sonja. Og Sonja – hun kommer vraltende ut fra huset sitt. Sonja er en enorm pattegris. Det er ikke ofte jeg er i nærkontakt med griser, og jeg tror jeg hver gang glemmer hvor store de kan bli. Sonja får maiskolber og tygger de som potetgull. Godt det er et solid gjerde mellom meg og Sonja. Hun er sikkert vennlig, men hun vinner i størrelse. Sonja har flere kull i året og sørger for at hele familien får nok svinekjøtt.

Mira går og plukker opp egg etter hønene og skravler videre i vei. Hun er tydelig stolt av dyrene sine, og denne dama – det er ingen arbeidsky dame. Jeg ser på de grove hendene at hun ikke redd for å ta i et tak.

På bygda kjører vi traktortaxi

Jeg smyger meg vekk fra bakgården og lar dyrene få være i fred. Vi får beskjed om å klyve opp i hengeren på traktoren. Fetter Nenad skal kjøre oss til dagens pikniksted. Hvor kult er ikke det? I hvert fall for en skikkelig byjente som meg. Jeg er ikke akkurat vant med traktortaxi.

Idet vi er i ferd med å kjøre, kommer Mira løpende etter oss. I hendene har hun et rykende fersk brød. Jeg tar det imot og kjenner at det bare er minutter siden brødet kom ut fra ovnen. Jeg kjenner magen begynner å rumle, men klarer å la være å tjuvsmake på det velduftende bakverket.

Jeg setter meg godt til rette, i hvert fall så godt man kan sitte på en hard trekrakk oppe på en traktohenger, og gjør meg klar for en humpete tur gjennom åkre og vingårder. Etter en liten stund ankommer vi stedet der pikniken er gjort klar til oss.

Rakija – Serbias nasjonaldrikk

Vi blir ønsket velkommen av sjølveste borgermesteren. Han står klar med sin rakija. Er du i Serbia kommer du ikke utenom rakija. Den er som en nasjonaldrikk å regne og de fleste lager den selv. Rakija er laget på en nesten hvilken som helst frukt, og den er destillert 2 ganger.

Å få rakia før vi i det hele tatt har begynt på lunsjen, føles ikke helt riktig ut. Men som noen sa til meg en gang – det er midnatt et eller annet sted i verden – så da er det bare å ta imot da, skåle og hyle innpå en rakija. Det river godt! Dette er sterke saker. En rakija er stort sett rundt 40% alkohol, men når den er hjemmelaget (som de fleste er), kan den fort komme opp i 50-60%! Jeg må bare passe på at det alltid er litt i glasset. Det skal aldri være tomt i glasset, da får du nemlig påfyll.

Piknik på høyt nivå!

Solen steker, men de har rigget opp benker og bord under et stort tre. Sjefskokken Dragan, som er onkelen til Mio, står ved et gassbluss og holder maten varm. Hele familien har vært i sving for å lage lunsj til oss. Det er stort sett kvinnene som har laget mat, og her er det tanter, kusiner, søstre, mødre og bestemødre. Alle har sin spesialitet og bordet bugner av mat. Hele familien er selvforsynt og lager alt fra råvarer de har dyrket eller odlet frem selv. Det er imponerende!

Her er alt fra kålruletter, gulasj, bakte bønner, pai, nybakt brød, maismuffins med urter, friterte squashskiver, røkt svinekjøtt, friske grønnsaker og ferske oster.

Jeg lurer i det hele tatt om jeg klarer å smake på alt. Halvveis i måltidet kommer onkel sjefskokk og legger saftige kyllingstykker på bordet. Hjelpes! Vi får også servert vin fra egne vinstokker. Vinen ser ut som rosévin og smaker egentlig mer som en gjæret saft. Og de drikker den egentlig som saft også.

Påla, påla… onkelen ser på meg og holder en flaske mineralvann i den ene hånda og en flaske av den hjemmelagde vinen i den andre.

Det betyr at jeg får en blanding som er 50/50 av vin og kullsyreholdig vann. Jeg nikker og tar imot glasset. Siden valget er mellom kruttsterk rakija eller utvannet vin, går jeg får det siste.

Etter å ha fråtset mat i det jeg føler er i timesvis, er jeg mest klar for å ta en cowboystrekk i gresset. Da spretter den yngste av damene i følget opp og er klar for å servere sine spesialiteter – nemlig dessertene. Hun serverer de mest smakfulle pannekaker jeg noengang har spist, fylt med hjemmelagd syltetøy. Ikke nok med det. Når jeg føler at jeg dør av overspising, oppdager jeg at det står et fat på bordet med hjemmelaget apfelstrudel. Siden alle desserter som inneholder eple er blant mine favoritter, drister jeg meg til å dytte innpå en bit tross at magen egentlig nekter å ta imot mer.

Jeg må nesten bæres opp i lasteplanet når det er tid for å vende nesa hjemover. Vel hjemme på gården til denne utrolig gjestfrie familien, blir vi servert mer rakija og hjemmelaget vin. Kokka sier hun glemte å servere den ene kaken hun hadde laget, og lurer på om vi kan bli litt til, så kan vi få påfyll av mer kake og kaffe!

I frykt for overspising hos gruppen og at familien får et helt dusin utlendinger på overnattingsbesøk, tar Mio affære og sleper med seg gjengen tilbake til bilen vår. Han kjenner sin egen familie altfor godt, og sier at hvis vi takker ja til den kaffen, så er det fare for at vi må bli her denne natta.

En hel dag på piknik! For en fantastisk opplevelse. Mon tro om jeg trenger noe mat de neste dagene? Og dette skulle liksom være hviledag – så feil kan man ta!

Under ser du et utvalg av mine snapper fra denne dagen. Husk å følge meg på snapchat, så får du live oppdateringer fra alle mine reiser. Brukernavn: elisa_oslo

Andre innlegg fra Serbia

• Mount Rtanj – med fare for å møte på romvesener og flyvende ildkuler
• Spa og fjelltur i Serbia – en uslåelig kombo

Nysgjerrig på Balkan som reisemål?

Kanskje du har lyst til å bli med meg til Skopje, hovedstaden i Makedonia, i september? Sammen med min gode bloggvenninne Ingeborg fra HamacaReise arrangerer vi en 4-dagers foto- og fjellferie. Hele turen med alle detaljer kan du lese om her: Foto- og fjellferie – en gruppetur for aktive jenter

Jeg har blitt invitert med på turen av Hiking The Balkans. De gjennomfører aktive turer i hele Balkan. Fokuset er fjellturer med innslag av kulturelle besøk. Turen ble gjennomført i juni 2017.