Spa og fjelltur i Serbia – en uslåelig kombo

Når man drar til Serbia for å vandre i fjellene, er det ingenting som er mer passende å overnatte i en by med naturlige kilder og et stort termalbad. Det var ikke akkurat termalbad og spa jeg hadde i tankene da jeg skulle besøke Serbia, så dette ble jeg positivt overrasket over da jeg kom til landet. På grunn av de mange naturlige kildene i landet, har det derfor oppstått mange slike spa-byer.

Spa-byen Vrnjačka Banja

Hvis et bynavn har ”Banja” i seg, betyr det at det er en by med spa-tradisjoner. Ikke alle er like fine eller har flotte anlegg, men Vrnjačka Banja er en by som tiltrekker mange lokale turister, men også utenlandske turister. Serbia er nok ikke kjent som en typisk turistdestinasjon for folk flest. Kun 3% av landets arbeidskraft er innenfor turisme, men den gode nyheten er at det stadig er økende vekst i turistnæringen.

Vrnjačka Banja er omringet av fjell og ligger ca 20 mil sør for Beograd, sånn midt i den nedre halvdelen av Serbia. Helt tilbake til 1868, oppsto Vrnjačka Banja som en spa-destinasjon. Den gangen kun for de kongelige. I dag åpent for alle, og badet er slik at det var da det ble åpnet, dog med noen runder vedlikehold og oppgraderinger. Om du ikke er av kongelig blod, er det i hvert fall lov til å føle seg som en prinsesse når du entrer det fine anlegget.

For 1500 dinarer (ca. 120,- NOK) kan du benytte anlegget i 2 timer. Her kan du ligge i det naturlig oppvarmede bassenget (som lukter svovel), vandre fra badstu til badstu, bruke boblebadet, eller gi deg selv en skikkelig fotmassasje på steiner i vekselsvis kalde og varme kulper. Unn deg gjerne en massasje eller annen behandling når du er her. Bare husk på booke time i god tid da anlegget er veldig populært. De fleste termalbadene brukes i forbindelse med behandling av sykdommer.

Vrnjačka Banja har et gjestfritt klima og har hele 7 naturlige kilder. Temperaturen på kildene er lik vår kroppstemperatur, 36,5 grader.

Vrnjačka Banja – grønn, trivelig og akkurat passe stor

Selve byen er liten og intim, men det som skiller seg ut er hvor grønn den er. Utenfor området rundt hotellet er det store grønne trær, byen har en frodig park fylt med vakre fontener. Gjennom byen renner også en liten elv. Foruten de mange grønne lungene, er hovedgaten, som forøvrig er en gågate, fylt opp med hyggelige caféer. Dette er byen med avslapping og velvære i fokus.

Most ljubavi – den aller første kjærlighetsbroen

Du har sikkert hørt om broen i Paris med alle hengelåsene på. I 2005 ble de over 1 million kjærlighetslåsene fjernet siden rekkverket rett og slett kollapset. Visste du at hele historien bak denne tradisjonen startet nettopp i Vrnjačka Banja?

Under 1. verdenskrig ble den lokale læreren fra Vrnjačka Banja, Nada, forelsket i en serbisk offiser, Relja. De giftet seg, men så måtte Relja ut i krigen i Hellas. Her ble han forelsket i en jente fra Korfu, og gikk derfor ifra Nada. Nadas kjærlighet til Relja var så sterk og uhelbredelig, så hun endte med å dø av kjærlighetssorg.

Som et resultat av dette, ønsket de unge kvinnene fra Vrnjačka Banja å beskytte sin egen kjærlighet. Dette gjorde de ved å skrive navnet på sin elskede på en hengelås og feste dem til rekkverket på broen hvor Nada og Relja pleide å møtes. Så, i dag, 100 år etterpå, henger sannsynligvis fortsatt de samme hengelåsene her, under de tusenvis andre kjærlighetslåsene.

Det grønne og frodige fjellet Julien

Under vårt opphold i Vrnjačka Banja skal vi besøke en av de nærliggende fjelltoppene. Målet er Mount Željin på 1.758 moh. Altså ikke Julien, men måten vår guide uttalte Željin på, var det så mye enklere for å huske Julien.

For å komme oss til starten på fotturen, kjører vi ca 2 mil utenfor Vrnjačka Banja. Vi starter i grønn og frodig skog på drøye 600 moh. Så er det bare å stålsette seg for å stige de omlag 1150 høydemetre opp til toppen av Željin.

Å gå på fjelltur i så grønne omgivelser er ikke noe jeg så vant med. På veien plukker jeg knallrøde og søte markjordbær. Etter et stykke kommer toppen til syne. Og fra det punktet vi står, skjønner du fort at du ikke er der i løpet av den neste timen, kanskje innen de 3 neste timene. Puuh!

Sola varmer godt og jeg er glad jeg kjøpte meg en ny turhatt for å beskytte meg litt ekstra for de skarpe solstrålene. Vi rekker ikke toppen før magen roper etter lunsj. Det er viktig å fylle på med energi i disse seige bakkene, så når vi kommer til en fjellhytte, velger vi å raste her. Her finnes også en vannkilde der vi kan fylle på med friskt og klart drikkevann.

Mitt forhold til fjellhytter er Den Norske Turistforeningens sine flotte hytter, så jeg blir ganske overrasket over nedslitt, møkkete og utrivelige de serbiske hyttene er. Det ser mer ut som et forlatt fengsel det som møter oss. Utenfor hytta er det noen som har hatt fest, og de har heller ikke tatt bryet med å rydde opp etter seg. Jeg blir egentlig både lei meg og sint når jeg ser hvordan folk griser til i naturen, og heller ikke tar vare på hyttene. Mio forteller oss at det er en utfordring å holde fjellhyttene vedlike. Ingen bryr seg og det er heller ingen penger å spytte inn for å ta vare på dette.

Sakte men sikkert kommer vi ut av den frodige skogen, og det eneste som skimtes er en lang, lang bakke som skal ta oss med til toppunktet. 12 km og drøye 4 timer etter at vi startet, er vi på toppen og har en 360 graders utsikt over Serbia. Det er når du får en slik utsikt du skjønner hvorfor du svetter deg kilometer etter kilometer oppover.

Gruppebilde, selfie, hoppebildet – check, check, check! Alt klart og unnagjort. Snacks med utsikt kan nytes før vi skal videre nedover. Vi skal ikke gå den samme veien ned, men avslutter turen på den andre siden av fjellet. Man kan fort tenke at nedturen er easy peasy, men med slitne bein og bratte nedoverbakke er det ikke alltid sånn.

Guiden vår, Mio, kjenner stien godt. Det er tydelig at denne stien, som faktisk er merket, ikke er av de mest brukte stiene. Egentlig er det ikke veldig mange som går i fjellene i Serbia. Stien er i hvert fall helt gjengrodd, men Mio følger GPS´n og vi ser stadig merkingen på trærne. Uten Mio hadde vi garantert ikke funnet frem.

Etter 20 km og 9 lange timer, er vi nede fra fjellet. Den planlagte skyssen tilbake til bilen, ble i siste liten avlyst av sjåføren. I Serbia er ikke det så farlig. De fleste er mer enn villig til å hjelpe. Den siste biten før vi er fremme ved stiens ende, går vi igjennom et par gårder. Kun en katt som soler seg på trappa, er hjemme.

Vi tusler litt til før vi møter 2 karer som driver med hogst. Mio forklarer situasjonen med manglende transport, og de nikker vennlig med et smil om munnen. De må bare få opp de siste tømmerstokkene på traktorhengeren, så kan han kjøre Mio tilbake til bilen vår. Tross at vi er slitne, svette og sultne, hjelper vi selvfølgelig karene med å få på det siste tømmeret. De fleste ser frem til en dusj og en deilig middag, og vil fortest mulig tilbake til hotellet. Snakk om å treffe blink på første forsøk. Serberne lever opp til sitt rykte om et hjelpsomt og vennligsinnet folkeslag.

Vel tilbake på hotellet, var det godt å dusje av seg en full dags svette, strekke bittelitt på beina før det var tid for å nyte litt av det serbiske kjøkkenet. Og det serbiske kjøkkenet fortjener et eget innlegg, så mitt neste innlegg handler rett og slett om serbisk mat – jeg fikk nemlig bli med en serbisk familie på piknik! Så følg med på bloggen om du vil vite hvordan det gikk.

Andre innlegg fra Serbia

• Mount Rtanj – med fare for å møte på romvesener og flyvende ildkuler

Nysgjerrig på Balkan som reisemål?

Kanskje du har lyst til å bli med meg til Skopje, hovedstaden i Makedonia, i september? Sammen med min gode bloggvenninne Ingeborg fra HamacaReise arrangerer vi en 4-dagers foto- og fjellferie. Hele turen med alle detaljer kan du lese om her: Foto- og fjellferie – en gruppetur for aktive jenter

Jeg har blitt invitert med på turen av Hiking The Balkans. De gjennomfører aktive turer i hele Balkan. Fokuset er fjellturer med innslag av kulturelle besøk. Turen ble gjennomført i juni 2017.