Jeg og pulken bak meg er en enhet. Om det er jeg som er festet til pulken eller pulken som er festet til meg, har jeg ikke funnet helt ut av enda. En av oss er sjefen, og jeg håper det blir meg. Sammen skal vi karre oss gjennom deler av Nordenskiöld Land på selveste Svalbard. Svalbard som har stått på ønskelista mi lenge, er endelig en realitet. Og når jeg først bestemte meg for å dra til Svalbard, ja da måtte jeg gjøre det skikkelig. Jeg meldte meg derfor på en ekspedisjon. Jepp, E.K.S.P.E.D.I.S.J.O.N.
Noen timer tidligere
Tidligere på dagen har vi hatt et lynkurs i bruk av brennere og hvordan vi setter opp telt. Vi har pakket og pakket om igjen og fått en så perfekt pakket pulk som mulig. Det tyngste bakerst i pulken og det du vil ha lett tilgjengelig, som mat og drikke, foran i pulken. I tillegg er det viktig at den ikke blir for høy, slik at den kan velte.
14 overivrige ekspedisjonister svirrer rundt hit og dit som forvirrede fluer som akkurat har våknet etter vinterdvale.
«Skal jeg ta med langfellene, eller holder det med kortfellene?«
«Trenger jeg denne ekstra fleecejakken?«
«Er soveposen min varm nok?«
Spørsmålene hagler og guidene får kjørt seg – og vi har ikke engang begynt på turen. Omsider kommer bussen og vi lesser 17 pulker og like mange par med ski og staver inn i lasterommet.
Bussturen tar drøye 10 minutter. Mer vei er det faktisk ikke på Svalbard. Vi lesser alt ut av bussen igjen og er klare for å starte eventyret. Når bussen og dens intense eksosrøyk forsvinner, står vi alene igjen i et landskap som kan ta pusten fra deg. Vi ser innover Adventdalen og jeg kan ikke annet enn å smile fra øre til øre. Alt er hvitt kun avskåret fra den knallblå himmelen. Livet altså!
Eventyret begynner
Vi forlater den lille sivilisasjonen der veien utenfor Longyearbyen ender, ved området der gruve 7 befinner seg. Turen starter i Adventdalen og vi følger elveleie opp en mindre dal med navnet Janssondalen. Turen i dag er egentlig bare en oppvarming. Det er sent på ettermiddagen og vi skal bare komme oss en liten mil innover i dalen før vi slår leir. At det er sent på ettermiddagen merkes ikke. Solen skinner og har ikke tenkt å gå ned i det hele tatt. Fra slutten av april er det nemlig midnattssol på Svalbard, så du trenger ikke tenke på at man skal nå campen før det blir mørkt. Det er deilig å vite.
I hvert telt sover det 2 personer, og vi har fordelt felles utstyr mellom oss. I tillegg har vi sovepose, liggeunderlag, nok varme klær og en hel haug med orange, små, harde pakker det står ”Real Turmat” på. Føde rett og slett. For å sprite opp ala carte menyen, har vi fått polarbrød og litt pålegg. I tillegg har jeg med en overdose av snacks og godteri. Vekten på pulken er absolutt innafor.
Etter i underkant av 3 timer stopper vi for å slå leir. Guidene måler snødybde og peiler ut en fin plass. Det er en litt rufsete vind som slår mot oss denne kvelden og det skal bli godt å komme seg litt i le for vinden. Jeg er rett og slett novise når det kommer til å sette opp telt, men min nye tur- og teltvenninne Birgitte har grei snøring på dette, så vi får opp teltet uten altfor mye klunder.
Jacob, den ene guiden vår, sier med autoritær stemme at vi skal sette opp teltene på en fin og rett linje, og ikke hulter til bulter. Det er flere grunner, men det jeg får med meg er at det ser finest ut på bilder om alt er på en perfekt rekke. Godtar den forklaringen lett, der jeg står og dingler med kamera rundt halsen.
Etter at teltet er oppe, skal vi grave kuldegrop. Den blir sånn akkurat passe dyp. Akkurat stor nok til at vi kan sitte med føttene nedi og rumpa inne i teltet. Vi lærer senere på turen at jo dypere kuldegrop, jo bedre, men et sted må man jo starte.
Siste dagen jeg hadde i Oslo, var det vår og 16 grader. Det er det omtrent her også, bare med et annet fortegn foran. Plutselig skulle jeg tilbringe en hel uke med Kong Vinter igjen. Jeg kryper inn i teltet mitt. Jeg vet ikke hva jeg forventer meg, men direkte varmt er det ikke akkurat, men lunere er det. Jeg skifter til tørt tøy og kler på meg lag på lag. Ull og ull og dun ytterst.
It´s all about snøsmelting
For at vi skal få i oss mat, må vi smelte snø slik at vi får vann. En liten brenner og 2 sultne jenter. Jeg døyver sulten med litt sjokolade så lenge og vi ser på snøsmeltingen minutt for minutt. Vi får god tid til å bli kjent, Birgitte og jeg. Birgitte reiser som meg – alene. Vi er de 2 eneste i gruppen på 14 som reiser alene. De andre er et par, en far og datter og 2 venninnegjenger. Vi er faktisk i overkant av damer på denne turen. Reisefølget består av 14 deltakere hvorav kun 2 er menn. I tillegg har vi 3 staute karer som er våre guider. Jeg konkluderer med at det er en tøff gjeng på tur. For det er ingen liten pinglete tur vi skal på – det får jeg smertelig erfare de kommende dagene!
Alene, men ikke ensom!
Når jeg melder meg på slike turer som dette, reiser jeg oftest alene. Ikke fordi det er et stort ønske å reise alene, men fordi mine venner eller samboer rett og slett ikke vil bli med på slike typer reiser som jeg velger meg ut. Og akkurat denne turen er nok litt utenfor normalen og komfortsonen til folks ferieønsker generelt.
Det er et par ting du må tenke på før du legger ut på en skiekspedisjon på Svalbard:
- Du må like vinter
- Du må altså like å fryse litt
- Du må også like å svette litt
- Du må like det enkle og det primitive
- Du må tåle å gå i de samme svette klærne i en uke
- Du må overleve lukten av dine egne ekstremt sure sokker som du skal gå i hver dag
- Du må spise frysetørket turmat 2 ganger om dagen i en uke
- Du må ikke være redd for isbjørn (i hvert fall ikke veldig redd)
Tenk heller på alle de positive opplevelsene du får:
- Følelsen av frihet
- 1 hel uke uten telefondekning
- Uberørt og vakker natur
- Mestringsfølelse
- Kjenne at kroppen fungerer
- Bli kjent med nye likesinnede
- Minner for livet
Vannet har omsider kokt. Jeg velger meg ut couscous med linser og spinat. Heller i kokende vann og venter ytterligere noen lange minutter. Maten glir ned på høykant. Slettes ikke verst. Faktisk ganske godt om jeg skal være helt ærlig.
Jeg må se på klokka før jeg finner ut om det er innafor å legge seg. Morten, den andre av guidene, kommer innom teltet for å høre om alt er ok. Vi får beskjed om at vi blir vekket kl 07 og at klokken 09 skal vi være klare til avgang. Presis! Jeg spør hvor kaldt det er ute, og han sier det er 17 minus, men at vinden får det til å føles som om det er enda kaldere.
Jeg sitter inne i teltet med både dunjakke, lue og votter på. Jeg lurer på hvor mye klær jeg skal ha på meg når jeg kryper ned i posen. Utenfor river vinden lett tak i teltet. Jeg må på do, og det har jeg bare tenkt å gjøre én gang før jeg skal stå opp igjen neste morgen.
Jeg kryper ned i soveposen med litt for mye klær. Jeg er jo livredd for å fryse. Til og med votter har jeg på meg. Jeg legger meg til rette, men finner ikke helt den beste sovestillingen på første forsøk. Jeg snurper sammen soveposen så godt det lar seg gjøre. Det er kun et bittelite hull åpent slik at jeg skal få puste. Jeg tar et pannebånd over øynene, legger meg til rette og hører på vinden utenfor.
Tankene flyr og jeg faller omsider i søvn. Jeg drømmer om tunge pulker og bakglatte ski. Jeg våkner og hører skritt utenfor og satser på at det er en av mine nye turvenner og ikke isbjørnen. I morgen, ja, i morgen starter eventyret på ekte.
To be continued…
Resten av eventyret kan du lese om her: Ekspedisjon 78 grader nord
Hei Elisabeth
Så utrolig gøy at du har fått gjennomført turen som har vært så etterlengtet! Kjekt å lese ?
/Mette
Hei Mette! Ja, endelig kom tiden for denne turen! Det ble et eventyr rett og slett – med både oppturer og nedturer. Så det er bare å følge med på fortsettelsen. 🙂
Altså, folk synes at teltturen jeg nylig var på i Afrika er eventyrlig, men DETTE er eventyr, det! Jeg kunne aldri vært med på en sånn ekspedisjon, men det høres jo helt fantastisk ut for alle som er sånn omtrent førti ganger så gode skigåere som meg (har ikke gått på ski på år og dag) og i tillegg er ganske mye sprekere enn hva jeg er. Og som oppfyller alle kriteriene på den fine listen din, da ? Flott etappebeskrivelse som fikk meg til å leve meg godt inn i hvordan dagen var. Gleder meg stort til å lese mer om turen!
Og forresten, telt på linje for at det skal bli fint på bilder? Beste begrunnelsen! ?
Hei Marianne! Nei, denne turen er nok ikke for alle, men det gleder meg veldig at andre allikevel syns det er moro å lese om eventyret. En telttur i Afrika er absolutt et eventyr det også – dog helt i andre enden av temperaturskalen… he he! Hyggelig å høre at du gleder deg til oppfølgingen… 😉
Så herlig det høres ut ? Kos deg masse. Gleder emg til å høre mer ?
Hei Laila! Tusen takk! Mer kommer straks 😉 Bare å glede seg!
Om jeg skulle finne på å dra på en tur som dette, så er jeg hvertfall litt bedre forberedt med dette innlegget! Takk for det ?
Hei Celine! Om du skulle finne på å gjøre noe som dette, skal jeg ta deg med på en testtur i marka først 😉
Du altså, så TØFF du er! Dette høres ut som en spennende begynnelse på et magisk vintereventyr! Noe som dette kunne jeg gjerne tenkt meg i drømmene mine, men i realiteten er jeg altfor mye frysepinne, haha. Gleder meg til å lese fortsettelsen! ?
Hei Renate! Tusen takk søte deg! Jeg er en skikkelig frysepinne selv, og ja – jeg frøs en del på turen… he he! Men noen ganger er det greit å tøye seg selv litt, for jeg skal love deg at det var verdt det 😉 Jeg gleder meg til å fortelle om resten av eventyret, så det kommer nok veldig snart på bloggen det også 😀
Kult!
Jeg har lyst til å dra til Svalbard på topptur. Kan jo være mye vær der. Himmelsk med blå himmel.
Hei Jens! Ja, på Svalbard hadde du likt deg! Mange fine topper der altså! Og du – jeg fikk min aller første topptur på ski på Svalbard da jeg var her! Mer om det i neste innlegg! 😉